Fingrene fra fatet-politikk

Når det gjelder Statoil, kan politikerne bare holde fingrene fra fatet. Det var det som var meningen. Men det fungerer ikke for Sykehus-Norge.

Da Jens Stoltenberg ble statsminister for første gang våren 2000, skulle det reformeres til den store gullmedaljen i offentlig sektor. Han gikk i gang med det største vi hadde, Statoil og alle sykehusene. Til høylytte protester fra egne rekker fikk han banket igjennom at Statoil skulle børsnoteres og sykehusene samles i fem helseforetak med utstrakt selvstyre. Motstanderne fryktet disse grepene ville bety mindre politisk innflytelse over olje og sykehus. Men nei da, her skulle det drives aktiv eierstyring, så det var det ingen grunn til bekymring.

Det felles grepet disse to reformene baserte seg på, var at politikerne skulle holde fingrene fra fatet. For Statoils del har det fungert som planlagt. Statoil gjør stor sett som de vil. For sykehusene har det ført til endeløs forvirring om hvem som har ansvar for hva.

Statoil er et internasjonalt børsnotert selskap der staten har aksjemajoriteten. Mindretallsaksjonærene har puttet penger inn i selskapet fordi Statoil har sagt at de akter å opptre som andre oljeselskaper. Statoil er opptatt av å vise at de ikke hører til i en kommersiell B-klasse med staten som hemsko.

Det viktigste for styret og ledelse i et børsnotert selskap er å sørge for at eierne får den avkastning de forventer. Det primære mål er profittmaksimering innenfor de lover og regler som gjelder.

Hvis en vil styre et selskap på politiske premisser, må en eie det 100 prosent, slik som Statskraft og Posten. På børsen er det pengene, ikke politikken som rår.

Oljesand

Derfor bryr ikke Statoil seg med om politikere protesterer aldri så mye mot den kontroversielle satsingen på oljesand i Canada. De mener dette er god butikk og at en må tåle at CO2-utslippene her er større enn ved olje og gass. De vil også bla opp 25 milliarder kroner for å kjøpe et selskap som driver med utvinning av skifergass i USA. De bryr seg null og niks med at også dette er omstridt ut fra et miljøperspektiv.

Ulike olje- og energiministere har nøyd seg med å ta til etterretning det styret i Statoil bestemmer seg for. Fredag sto Ola Borten Moe fram som en varm forsvarer av Statoils oljesand. Miljøbevegelsen rister oppgitt på hodet. De har ingen annen forklaring enn at Borten Moe, som tidligere har vært kritisk til oljesand, har tatt varig skade på sin politiske sjel etter seks måneders nærkontakt med «fossilkjempene» i Statoil.

Mest mulig helse

Meningen med å organisere sykehusene i helseforetak var at Stortinget skulle vedta budsjetter og at det ble opp til hvert foretak å finne ut av hvordan det kunne få mest mulig helse for pengene. I praksis ble det ikke slik. Ulike helseministre ble tvunget på banen når helseforetakene var i ferd med å fatte vedtak som skapte stor strid. Etter hvert oste også tildelingsbrevene som sendes ut med budsjettet av forsøk på styring i forkant, ikke bare brannslukking i etterkant.

Striden om lokalsykehusene har vist hvor dårlig systemet fungerer.  Om det skal bygges sykehus i Molde, i Kristiansund eller midt imellom, ble også en selsom forestilling.  Nå sitter Anne-Grete Strøm-Erichsen med kriserammede Oslo Universitetssykehus i fanget. Hun bestrider ikke at hun har ansvaret og bedyrer overfor Stortinget at hun har kontroll. Det tviler Dagfinn Høybråten på og vil ha høring i Stortinget.

Helseministeren må «styre» gjennom to styrer med til sammen 25 medlemmer for å nå fram til den som har det daglige ansvaret ved sykehuset. Det er ikke til å unngå at det oppstår uklarhet med hensyn til oppdrag og ansvar.

Folk er levende opptatt av helsespørsmål. Her nytter det ikke for politikerne å holde fingrene fra fatet. I dag er det for mange kokker og for mye søl. Tiden er inne for å legge ned de regionale helseforetakene og la helseministeren styre tettere på. 

Statoil er det lite å gjøre med. Nå har de til og med fått Ola Borten Moe på laget. Milliardene vil fortsette å trille inn i statskassen på aktiviteter som miljøbevegelsen og klimapolitikere vil dømme nord og ned.  

Kommentar i Vårt Land 7.november