Jens Stolenberg får en ikke på en formel. Ledere med makt bedømmes ulikt avhengig av øynene som ser. En styrke ved den nye boken er at den korrigerer medienes tendens til ensidighet og lar ulike bilder av Stoltenberg lederstil stå side ved side
Offentlige personer må finne seg i at mediene til stadighet gir et feilaktig bilde av hvem en er, hva som driver en og hva en vil oppnå. Mediene har en tendens til å være enig med siste taler. Journalist og kommentatorflokken mener fort det samme. Heldigvis for den som blir utsatt for medienes vurdering, er hukommelsen ikke særlig god. Den som i en situasjon kan bli beskrevet som svak og vinglete, kan i en situasjon noen måneder etterpå bli beskrevet som sterk og uforsonlig.
Ulikt beskrevet
Den person som oftest er blitt vurdert og kommentert de siste 10 årene, er statsminister Jens Stoltenberg. Knapt noen er blitt beskrevet så forskjellig som ham. Han har blitt framstilt som steil, sta og ufølsom i en situasjon og som nær, omsorgsfull, lyttende i en annen. Karita Bekkemellem slaktet ham i sin bok. Kommentatorer kalte det for det for et forsøk på karakterdrag. Gerd Liv Valla var heller ikke nådig mot Stoltenberg da hun i bokform fortalte sin historie. Felles for disse to var at de i årevis var tette politiske venner. Likevel endte de opp med å beskrive ham som konfliktsky, lite modig, vinglete og utydelig. I deres bøker framstår han som en som ikke holder mål som leder når det gjelder.
Etter 22.juli ble Jens Stoltenberg nærmest forgudet som leder. Da ble han opplevd som nær, omsorgsfull, sterk og besluttsom. Han var lederen som endelig fikk vist hva som bor i ham. Her var statsmannen, vår nye landsfader, den beste statsministeren et land kan ønske seg.
I går lanserte Thor Viksveen sin bok «Jens Stoltenberg, et portrett». Det viktigste med denne boken er at den bidrar til å nyansere bildet av Stoltenberg. Marie Simonsen skriver i Dagbladet i dag at boken praktisk talt er irrelevant fordi den for det meste er skrevet før 22.juli. Viksveen har nøyd seg med å legge til et kapittel og har ført framstillingen fram til valget i september.
Marie Simonsen tar feil når hun mener 22. juli er det som forteller sannheten om Jens Stoltenberg og som derfor må styre det som tidligere er sagt om ham. Thor Viksveen har gjort rett når han lar dette bildet så sammen med de tidligere bildene som er tegnet av Jens Stoltenberg.
Hvem er han?
Hvem er Jens Stoltenberg? Hva kjennetegner hans lederstil ? Det sanne bildet er ikke 22.juli og dagene som fulgte. Det er heller ikke en mellomting mellom det Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla skriver og 22.juli. Når Thorbjørn Jagland en gang kommer med sine memoarer, vil han levere sitt bilde av Jens Stoltenberg. Det blir garantert noe annet enn 22.juli-bildet. Det handler om øynene som ser, nesten like mye som den de ser på.
Jens Stoltenberg operer i en rolle. En av de sterkeste rollene i vårt samfunn er å være statsminister. Enhver gir en rolle et personlig preg. Samtidig hjelper rollen en til å opptre i situasjoner på en annen måte enn man egentlig er. Roller er slitsomme å leve lenge i dersom det blir en betydelig avstand mellom den en er og opplever seg å være og den rollen en er i.
Til en politisk rolle hører det bøttevis av kritikk, men også ros. En statsminister blir hele tiden utsatt for ytterlighetene – beundring og fullstendig forkastelse. Ledere får etter hvert trening i å leve i denne typen spenninger.
En statsminister har stor makt. Det betyr at en er særlig utsatt for sterke reaksjoner og bedømmelse. Hvordan en erfarer at en annen er, har sammenheng med en selv. Aktører er ikke nøytrale dommere. Det Karita Bekkemellem og Gerd-Liv Valla skriver om Jens Stoltenberg «som type» forteller mye om dem selv. De er styrt av egne følelser. Deres, som andres subjektive vurderinger må tas med en klype salt. For de er bare et av mange bilder.
De fleste statsministre elle presidenter gjør det bra når nasjonale kriser truer. Jens Stoltenberg imponerte som statsminister 22.juli og dagene som fulgte. Etter all sannsynlighet ville både Kjell Magne Bondevik, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland eller Erna Solberg vunnet respekt og annerkjennelse om de hadde vært statsminister i denne krisen.
Måten Jens Stoltenberg opptrådte på som leder på knyttet til 22.juli vil ha betydning for hvordan han blir beskrevet som leder framover. Karita Bekkemellem ville neppe skrevet det hun skrev om hun hadde gitt ut bok i høst. Likefult er det bildet hun tegnet av Stoltenberg greit nok. Det er ikke usant, for det er det bildet hun satt igjen med etter å ha fått sparken som statsråd.
Det er godt gjort av Jens Stoltenberg å holde de rødgrønne sammen. Men han leder ikke en sterk regjering. Som regjeringssjef og beslutningstaker framsto Kjell Magne Bondevik som dyktigere. Forklaringen kan være at det nesten er umulig å holde orden på SV og Sp. Høyre, KrF og Venstre klarte i større grad å stå samlet utad.
Personen er viktig. Politikken er viktigst. Politikken knyttet til 22.juli er ennå ikke hentet skikkelig fram. Det skjer først når kommisjonen leverer sin rapport i august neste år. Så langt har Jens Stoltenberg opplevd en personlig opptur knyttet til den måte han taklet 22.juli på. 22. juli kan fort blir en nedtur når konklusjonene og konsekvensene av 22. juli etter hvert skal trekkes.