Makten rår i Frp. Han som skapte Frp er endt opp blant de relativt maktesløse. Han får ikke en gang den takk for lang og tro tjeneste som han ønsker seg mest av alt, å bli medlem av Nobelkomiteen. Det er både forståelig at Hagen reagerer og at Frp har fått nok av ham.

Carl I. Hagen opplever nå at han mot sin vilje blir båret ut av det partiet han skapte. Bakgrunnen er at stortingsgruppen har vraket han som Frps nye medlem i Nobelkomiteen. Det er to år siden Hagen kontaktet Siv Jensen og gjorde det klart at dette var et verv han gjerne ville ha. Han fikk da det bestemte inntrykk at den saken nok skulle la seg ordne. Valgkomiteen for Frps stortingsgruppe innstilte imidlertid på at Inger Marie Ytterhorn, som har vært medlem i åtte år, skal fortsette enda fire år. Et benkeforslag om at Ytterhorn skulle byttes ut med Hagen fikk bare seks stemmer. Det endte med at Hagen forlot gruppemøtet, pakket seg ut av kontoret og meddelte at han trekker seg fra sentralstyret og som leder for partiets seniororganisasjon. Han skriver et brev som Dagens Næringsliv refererer fra, der han legger skylden for det som har skjedd på Siv Jensen. Her skriver han blant annet at han aldri har «vært så trist og sint på mange år» og at han «sjelden har vært så satt ut i en forsamling av det jeg har regnet som kolleger».  

Det er vel fem år siden Carl I. Hagen overlot partilederoppgaven til sin utvalgte, Siv Jensen. Han har selv betegnet denne stafettvekslingen som noe av det har vært mest fornøyd med. Den første tiden gjorde han også et poeng av at nå hadde han trukket seg, nå var det Siv som var sjefen. Det kunne han trygt si, for han visste at hun stort sett gjorde det han mente hun burde gjøre. Han var i kulissene og øvet sin innflytelse. Det ble annerledes da han ikke stilte til gjenvalg i 2009. Selv om han hadde observatørstatus stortingsgruppen, ble hans posisjon svekket. Siv Jensen viste også etter hvert at hun tok standpunkter uten å spørre sin læremester.

Tilbakegang

Siden 2009 har Frp gått tilbake på meningsmålingene, og det var ved flere anledninger blitt reist kritikk mot Jensens lederstil. Hagen har også gitt kommentarer til mediene som er blitt tolket slik at han ikke har vært fornøyd med måten Siv Jensen har taklet utfordringene på.

Siv Jensen kunne valgt å høre mer på Carl I. Hagen, kjørt friskere og kommet med flere populistiske utspill. Istedenfor har hun vært opptatt av styrke samarbeidet med de borgerlige partiene og slik danne grunnlag for at Frp kan komme i regjering i 2013. Dette er Siv Jensens store prosjekt.

Når Carl I. Hagen nå vrakes som medlem i Nobelkomiteen, forteller det at Siv Jensen har all den makt hun trenger i partiet. Hun viste det da de for noen uker siden skulle fordele vervene i stortingsgruppen. Da ble hennes utvalgte, Ketil Solvik Olsen, valgt til ny finanspolitisk talsmann. Han har fra første stund av markert vilje og evne til samarbeid med de andre borgerlige partiene. Han vil skape tillit ved å opptre forutsigbart.

Hagen annonsert for et par år siden at han savner seg selv i politikken. Han forsøkte å gjøre et comeback som ordfører i Oslo. De ble særdeles lite vellykket. Han forsøkte også å få en mer sentral plass som talsmann for Frp i vår da Siv Jensen ble sykemeldt. Heller ikke det lykkes han med. Partiledelsen var ikke særlig interessert.

Når Inger Marie Ytterhorn har sittet åtte år i Nobelkomiteen, er det gode grunner for at hun bør vike plass for andre. Det ville imidlertid vært helt umulig for Frp å velge en annen enn Hagen. Ingen i Frp er bedre kvalifisert enn ham. Når Frp ikke vil ha ham inn i dette vervet, må det skyldes at de er usikre på den rollen han vil kunne spille. Frp ønsker ikke en utspillspolitiker av Hagens type i dette vervet. Minst av alt ønsker Nobelkomiteen at medlemmer benyttet posisjonen til utenrikspolitiske markeringer. Med Jagland som leder og Hagen som et annet sentralt medlem, ville Nobelkomiteen ha fått en sterkere politisk profil.

Vraket av venner

Å bli vraket som medlem av Nobelkomiteen ser ut til å være mer ille for Hagen enn å ha blitt vraket som stortingspresident. Det var det han «fiender» som sørget for. Det er hans «venner» som ikke vil ha ham i Nobelkomiteen. Det er særdeles tungt å bli vraket av sine egne.

Hagen vet selvsagt at ingen kan kreve et politisk verv. Han visste også at det var store sjanser for at han ikke ville vinne fram med å utfordre stortingsgruppen. Hagen er en sta og sterk politiker som aldri har lagt skjul på at han lar seg påvirke av følelser. Derfor trekker han seg ut fra partiet sentralt. Er han vraket, så er han vraket. Det er slik han føler det.

Carl I. Hagen er 67 år. Det er blytungt for mange som drar på årene å ta inn over seg at man ha tapt den posisjonen man en gang hadde, enten man frivillig forlater en posisjon eller en blir byttet ut. Hagen illustrerer gründerens problem. Det smerter gründere langt inn i sjelen å oppgi kontrollen over det de har skapt. I Hagens tilfelle er det verre, han får ikke en gang noe som kan de fleste partiledere vil oppfatte som et ærefullt verv, en slags takk for lang og tro tjeneste. Det er forståelig at Hagen reagerer. Men så brutal er politikken. Det er makta som rår. Og i Frp er Hagen nå blant de relativt maktesløse.