Politikerne bør lære seg at ærlighet varer lengst. Det er forstemmende når statsministeren slår om seg med garantier om kreftbehandling som de det gjelder erfarer er fint lite verdt. Enda verre er det når det gjelder ungdom med psykiske problemer.

Før valget garanterte statsminister Jens Stoltenberg og helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen at når det blir påvist kreft, skal behandlingen starte etter 20 dager. Slik er det ikke i praksis. I spørretimen i Stortinget i går ble helseministeren bedt om å forklare seg. Nå var ”garanti” byttet ut med ”styringskrav”. Hun bedyret at regjeringen holder fast på at behandling av kreftsyke skal starte etter 20 dager og at det er sykehusenes plikt og ansvar å sørge for at det skjer.

Mange kreftsyke får en glimrende behandling ved norske sykehus. Men sykehusene har da ikke penger til at alle kan få behandling 20 dager etter at kreft er påvist. De jobber iherdig rundt om på sykehusene, men de kan ikke trylle. Fagfolk ved Oslo Universitetssykehus har stått fram og sagt at de regner med at flere pasienter vil dø neste år dersom det skal kuttes så mye i budsjettene som styret, Helse Sør-Øst, regjeringen og Stortinget legger opp til.

Ingen må dø

Om Anne-Grete Strøm-Erichsen blir tvunget til å kommentere denne saken, vil hun si: ”Det må ikke skje. Ingen pasienter må dø. Sykehusets fremste oppgaver er å redde liv. Jeg vil be sykehuset sørge for at den omstillingen som skjer ikke må ramme pasientene”, noe i den duren. Strøm-Erichen er velviljen selv, så ingen trenger å være i tvil om at hun gjør sitt aller beste for de som er syke.

Men når politikerne ikke tar inn over seg det pasienter erfarer og fagfolk som står nærmest pasientene sier, så oppleves det som prat, irriterende prat. De pasientene som TV2 har snakket med forteller at det blir verre når de i tillegg til å bli alvorlig syke også opplever at de blir lurt av politikerne. De opplever seg sviktet. Den slags garantier Jens Stoltenberg gir, gjør det verre.

Tiden er inne for å minne politikerne om det gamle ordtaket ”ærlighet varer lengst”. Det straffer seg å love noe en ikke kan holde. Det er særdeles ille å garantere syke noe en vet eller burde vite ikke er reelt. Bytt ut ”garanti” med ”vi er trygge på at sykehuset gjør alt de kan for å hjelpe de som blir syke”. Det er sant.

245 dager uten hjelp

Unge med psykiske problemer kan måtte vente 245 dager for få hjelp, skriver VG i dag. Bare en av fire får den hjelp de trenger og har krav på, viser en undersøkelse over forholdene i fjor. Ventetiden i sykehusene varierer med flere måneder. Unntaket er dersom en har akutt behov for hjelp. Da slipper en til med en gang.

-Det burde være lik lett å få time hos psykolog som hos en vanlig lege, sier Bent Høie som er helsepolitisk talsmann for Høyre. Han reagerer sterkt på at så mange unge ikke får hjelp og mener årsaken er at vi ikke har nok psykologer.

Det er mye som burde vært annerledes. Det står Høie fritt til drømme om en situasjon der en kan stikke innom psykologen like enkelt som det i dag er å besøke fastlegen sin. Dette kommer neppe noen gang til bli virkelighet. Vi har laget et samfunn som produserer psykiske lidelser. Det skal usedvanlige kraftige grep til for å bedre situasjonen. Så langt er vi ikke i nærheten av å møte behovet. Sykehusene i Helse Sør Øst varsler endatil at de blir kutt i det psykiatriske tilbudet neste år.

Helseministeren snakker om en ny handlingsplan for unge som er i faresonen for selvmord og selvskading. Noe kan nok oppnås lang denne veien. Men en gjør lurt å innse at det profesjonelle behandlingsapparatet ikke vil makte å dekke alle behov som vil oppstå.

Det hjelper ikke å strø rundt seg med rettigheter og garantier. Det er ikke så enkelt. Det virker i stadig mindre grad. Det er tøffere prioriteringer som kreves innen helse om omsorg. Det er nok samfunnsøkonomiske lønnsomt å satse sterkere på å gi unge med psykiske plager hjelp slik at de kan fungere godt i arbeidslivet framfor å ende på trygd. Det er det voksende antallet eldre og eldre som forventer å få den beste og særdeles kostnadskrevende behandling nær sagt uavhengig av hvor gamle de er, som vil sprenge helsebudsjettene framover. Dette er en diskusjon politikerne helst ikke vil ta.

Ikke en gang i Norge er det ubegrenset med ressurser. Det bare virker slik til tider. Men praksis forteller noe annet.