Det er forståelig at Frp reagerer på Ap-politikere forsøker å knytte partiet til 22.juli. Det forklarer, men unnskylder ikke Per Sandbergs forsnakkelse om offer i Stortinget.
Per Sandberg har ydmykt bedt om unnskyldning, men det kan være at det han sa ikke er særlig langt fra det han mener, men ikke kan eller bør si.
Biter ikke på forsøkene på å la Anders Behring Breivik ta ansvar for sine handlinger, men gi Frp og andre et medansvar for de holdninger som førte til terroren.
Når AUF-leder Eskil Pedersen hevder Frp bidrar til å spre innvandringskritiske holdninger uten å ta ansvar for de konsekvenser det fører til, er det forståelig at Frp reagerer. Pedersen mener Frp-politikere misbruker ytringsfriheten i sin kamp mot innvandring og tar til orde for å vise «ytringsansvar» for ikke å fremme innvandringskritiske holdninger.
Aps partisekretær, Raymond Johansen, har også kommet med uttalelser som gjorde at Frp hadde en god grunn til å føre saken inn i Stortinget. All politisk debatt hører hjemme her. Når Siv Jensen i Stortinget stilte spørsmål til utenriksminster Jonas Gahr Støre om hva han mente om uttalelsene fra ledende Ap-politikere om «innvandring og 22.juli», var hensikten å få Støre til å si det Frp ønsket å høre, nemlig at Frp ikke kan og skal kobles til 22.juli. Ingen er bedre enn Støre til å gi balanserte uttalelser. Det han sa var greit nok. Det som fikk det til å gå i svart for Per Sandberg, var at Støre påsto at Frp forsøke å innta en offerrolle. Det opplever Sandberg som dypt urettferdig, og det vekket hans følelser. Det var da han kom til å si at «er det noen som har spilt offer her, så er det til de grader Arbeiderpartiet». Dermed var det gjort.
En slik uttalelse faller ikke ut av Per Sandbergs munn uten at det er et grunnlag for det. I slutten av august hevdet informasjonsrådgiver Hans Geelmuyden at Ap bevisst har utnyttet 22.juli politisk. Han fikk da kraftig på pukkelen for å opptre både kynisk og hensynsløst. Ingen støtte ham. Men på kammerset både i Frp og andre opposisjonspartier, var det nok de som hevdet han hadde et poeng.
Ap er vitterlig et offer. De har traumet fortsatt i sjel og sinn. Flere av Aps politikere er som sørgende å regne og vil være det i lang tid framover. Alle politikere har tatt behørig hensyn til dette i valgkampen og i tiden etter. Det er enighet om å omtale 22.juli med varsomhet. Så tråkket Per Sandberg fullstendig feil. Han innså raskt at det ikke nyttet å forsvare seg og ba ydmykt om unnskyldning
Retoriker Jan Risdal, som nylig har gitt ut boken «Unnskyld», sier til Dagsavisen at Sandbergs unnskyldning ikke holder mål. Det kan man gjerne mene. Det Sandberg unnskylder er at han brukte ord som førte til så sterke følelsesmessige reaksjoner. Det var aldri Sandbergs mening. Sandberg ønsket ikke at Helga Pedersen og andre skulle begynne å gråte åpenlyst. Hadde han visst at de ville reagere slik, ville han ikke brukt slike ord. Derfor la han seg flat og ba om unnskyldning. Sandberg kunne derimot ikke be om unnskyldning for det han mener. Klokelig nok sa han heller ikke at han ikke kunne ta ansvar for andres følelsesmessige reaksjoner eller at det var en overreaksjon som skjedde i Stortinget. Det kan godt være både han og andre mente det også. Men det blir enda verre om en gir seg til å mene den slags når det er det er den emosjonelle settingen som er blitt premissleverandør for det som sies og ikke sies. Ledere blottet for emosjonell intelligens har en tendens til ikke å ta seg inn igjen, men ture videre og øke det emosjonelle klima ytterligere.
Dobbelt uklokt
Det var ikke klokt av Støre å gjøre dette til en sak om at Frp forsøker å gjøre seg til offer. Enda mindre klokt var det av Sandberg å opptre så til de grader umusikalsk. Sandberg er en politiker som kan skyte fra hofta. Noen ganger går det helt galt.
Hadde dette replikkordskiftet skjedd et halvt år fram i tid, hadde det neppe vekket de samme sterke reaksjonene som i går. Tiden leger en del sår.
Både Siv Jensen og Per Sandberg la seg ikke flate på sak. De var opptatt av å skille mellom en uheldig uttalelse og de følelser den skapte og det de kaller «realitetene i saken». Og realitetene er at Frp er dønn lei det de kaller Aps hersketeknikk og forsøk på definere premissene for den politiske debatten etter 22.juli.
Det store flertallet i folket biter ikke på forsøkene på å la Anders Behring Breivik ta ansvar for sine handlinger, men gi Frp og andre et medansvar for de holdninger som førte til terroren.
Frp har kommet med en rekke merkelige utspill om innvandring. Det er imidlertid milevis av forskjell mellom den politikken Frp står for og til det Anders Behring Breivik hevder i sitt gigantiske dokument, det «Fjordmann» og andre skiver på diverse blogger og den primitive innvandringshetsen som preger mange av kommentarfeltene på nettet.
Det Frp-politikere har uttalt offentlig om innvandring ligger godt innenfor både ytringsfrihetens rammer og alle må kunne mene uten at en skal bli beskyldt for å fremme terrorisme. Eskild Pedersen eller AP kan ikke påta seg rollen som et meningspoliti som skal gå rundt og definere hva som er misbruk av ytringsfriheten og i strid med det nye idealet «ytringsansvar». Det er dødfødt å tenke slik. Det et noen føler seg krenket av at noen ytrer sine meninger, må vi også leve med. Da må en gjerne slå hardt ned på meningene, men ikke hevde at en misbruker ytringsfriheten. Det er faktisk en rettighet individer og grupper har full rett til å gjøre bruk av.
De innvandringskritiske holdningene som har slått rot her til lands, finner vi i mer utrerte utgaver i andre lands politiske partier. At Eskild Pedersen vil angripe disse holdningene, er helt på sin plass. De må bekjempes med kunnskap og meninger, ikke med forsøk på å hente argumenter fra 22.juli.