Den som uforvarende utløser et helt batteri av vonde følelser, er ille ute. Da gjelder det å ikke forsvare seg, men gjøre seg klar for en runde «rituell pisking»
Da Jens Stoltenberg var på beina 11. mai i år, kunne han lese Dagbladet forside: «Kongen er lei seg. Jens stoppet Harald». En gedigen misforståelse, tenkte statsministeren. Han og Kong Harald var jo blitt enige om at «Krigskorset med sved» var det han som skulle dele ut. Kongen hadde da nok av utmerkelser for utdeling. Trodde han. Men Kongen hadde lyst og følte seg tilsidesatt.
En god, gammel konge som er lei seg, fikk opposisjonspolitikere og kommentatorer til å gå banans. Stoltenberg ble fremstilt både som uklok, frekk, selvsentrert, ufølsom og uten dømmekraft. Statsministeren fikk knapt gjort noe annet den dagen enn å forklare og argumentere i alle kanaler. Jens Stoltenberg opererte i den rasjonelle verden med sedvanlig dyktighet. Det hjalp ikke, for han oppdaget ikke det emosjonelle trykk som lå i saken. Først dagen etter innså han at han hadde tapt kampen mot de sterke følelsene. Han måtte bite i det sure eplet, innrømme feil, svelge unna et nederlag og si at neste gang skal kongen få være med. Statsministeren lærte en lekse om følelsens makt.
Elsker følelser
Når følelsene har fått en så sterk posisjon som premisser for hvordan politiske saker utvikler seg, har det sammenheng med at mediene elsker følelser. En tåre gir garantert oppslag. Da VG skulle dekke rettsmøte der Andres Behring skulle fremstilles for fortsatt fengsling, sendte de et titalls journalister som overgikk hverandre i å skrive om følelser, ikke bare om hva de pårørende følte. De skrev mest om hva VG-journalistene selv følte da de så massemorderen, møtte blikket, hørte stemmen. Journalister i «emosjonståka»- pinligere kunne det ikke bli.
Onsdag opplevde Nyhetskanalen nærmest en TV-messig drøm gå i oppfyllelse. En gråtende parlamentarisk leder for Ap, Helge Pedersen, løp nærmest ut fra Stortingssalen og rett inn i TV-kameraet. Det var Per Sandberg som hadde vært på ferde. Han var blitt skikkelig irritert på Jonas Gahr Støre som påsto at Frp prøvde seg på offerrollen i debatten om 22.juli. Det var da han kom til si at «er det noen som har spilt offer her, så er det til de grader Arbeiderpartiet». Dermed var det gjort. Plutselig sydet Stortinget av tårer og vonde følelser. Garvede travere i Stortingets vandrehall sa de aldri hadde opplevd maken.
Det kan godt være Per Sandberg mente det han sa, men ikke alt en mener kan eller bør sies offentlig. Jens Stoltenberg brukte en hel dag på å oppdage at han ikke kunne vinne den emosjonelle kampen han var viklet inn i. Per Sandberg ble kastet inn i den emosjonelle virkeligheten umiddelbart. Det var ikke til å ta feil av.
Skjebnesvangert
Det mest skjebnesvangre ledere og politikere kan foreta når ukontrollerte følelser rår grunnen, er å forsvare seg innbitt med «rasjonalitet». Det går garantert galt dersom en møter følelser med en «angrep er det beste forsvar»-strategi. Det var det som felte Gerd-Liv Valla som LO-leder. Ingunn Yssen spilte følelsesvåpenet på VGs forside: «Godtok ikke at jeg ble gravid». Og Valla gikk til angrep. Denne uken har hun fått snakket fritt om sine følelser og opplevelser i NRK. Her framstår hun som et medieoffer, ofret på emosjonalitetens alter.
Per Sandberg ba ydmykt om unnskyldning. Han lot seg «rituelt piske» for å bli ferdig med saken. Når en får en regnskur av følelser mot seg, er selvkritikk det som pleier å hjelpe best. Det svir å innrømme offentlig at en gjør feil. Det er meningen det skal svi. Det utligner situasjonen.
Både ledere og politikere trå innimellom feil. Det er ikke alltid gitt på forhånd å vite hva slags reaksjoner en uttalelse eller beslutning vekker. Kloke ledere har «emosjonell intelligens». Det betyr at de kan forholde seg til den realitet følelser representerer. Hadde Sandberg opptrådt uklokt, hadde han sagt at han ikke kunne ta ansvar for andres følelsesmessige reaksjoner eller at det var en overreaksjon som skjedde i Stortinget. Det sa han ikke. Det gjelder å vite når en sak er trengt i bakgrunnen og det er den emosjonelle settingen som er blitt premissleverandør for det som kan sies og ikke sies.
Kommentar i Vårt Land 25.nov