Fungerende politidirektør Vidar Refvik er ikke på høyde med situasjonen og oppnår det motsatte av hva han ønsker. Politiet bør gå grundigere til verks og stille spørsmål om god farlig ledelse fortrenges til fordel for administrativ styring.   

Ledelsen i politiet feilberegnet da de fredag innkalte til pressekonferanse for å fortelle at de stort sett ikke gjorde andre feil 22.juli enn å ta for mange om bord i gummibåten som skulle frakte terrortroppen over til Utøya. Politidirektør Vidar Refvik og lederen for politiets evalueringsutvalg, Olav Sønderland, forsto ikke at når tilliten er tynnslitt nytter det ikke å møte situasjonen med «ingen grunn til kritikk» når en ikke har noe annet å vise til enn sine egne meninger. Hvis politiet hadde valgt å være åpne, lagt fram sine interne evalueringer, kunne de ha oppnådd mer. Istedenfor å invitere omverdenen inn i de dilemma de ble stående overfor, framstilte de eget valg som «opplagt det beste». Forsøkte på å skape et inntrykk av at de hadde levert som forventet, ble i alle fall mislykket.

Internt kan de heller ikke ha lykkes med å skape ro. I går kl. 21.39 sendte NTB ut et intervju med politidirektør Vidar Refvik der han presiserer at politiet ønsker å lære av det som skjedde og at de ikke er ferdige med sin egen evaluering før i mars. Han avviser at politiet allerede nå forsøker å frikjenne seg selv og at politiet ønsker å vise åpenhet.

Men presskonferansen fredag var da vitterlig et forsøk på å frikjenne seg selv og den var da ikke preget av åpenhet. Vidar Refvik framstår som en leder som ikke er på høyden med situasjonen.  Det burde vært politidirektøren selv, Øystein Mæland, som hadde frontet pressekonferansen fredag. Selv om han har pappapermisjon, burde en kunne klart å finne ordninger der han kunne få avlastning noen dager før og etter slik at han kunne tatt ansvar for hvordan politiet skulle framstå i en situasjon hvor de er i krise.

Lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, sier til VG at norsk politi er inne i sin vanskeligste periode på «svært, svært lenge». Dette handler ikke isolert sett om det som skjedde 22.juli. Det handler om hvordan politiet skal ledes og hvem som skal gjøre hva. Johannessen tar til orde for nasjonale styringsstandarder, mindre politisk detaljstyring og mener tiden er overmoden for at fagmiljøene kommer tyngre på banen.

Sikkerhetskultur

Det er blitt stilt spørsmål med om politiet er preget av en sikkerhetskultur som førte til at en vegret seg mot å følge «skyting pågår»-instruksen 22.juli. Dette ble det ikke svart tilfredsstillende på fredag.  

I boken «Politi og røver» beskriver Kjetil S. Østli hvordan det har skjedd en akademisering av politiet de seinere årene. Det er de som har formell kompetanse å vise til som får de tyngste lederjobben. Erfaring i felt teller ikke like mye som før. At man kan lede i politiet uten praktisk politierfaring, fikk også fullt gjennomslag da Øystein Mæland ble utnevnt til politidirektør. Han er psykiater med partiboken i orden og fire års erfaring som statssekretær i justisdepartementet. Mæland er den første som får en så høy lederstilling i politiet uten juridisk embetseksamen. Mæland er en god leder som ennå ikke har fått vist hva han duger til som politidirektør. Spørsmålet er om ansettelsen av ham er uttrykk for en politisering av etaten eller om Mæland er den best kvalifiserte politilederen landet kan by på.

Administrasjon

Kriminolog og reserveoffiser Mauritz Sundt Mortensen skriver i et innlegg i Dagens Næringsliv i dag at lederskap krever erfaring fra felten, mens man kan lære seg administrasjon på en skole. Han mener politiet sliter med et todelt ledelsessystem som ikke fungerer. Oppover i systemet sitter juristen og administrerer, mens sjefene mangler tillit nedover i systemet.

Ledere som kan vise til solid erfaring fra den primæraktiviteten som de skal lede, har størst mulighet for å oppnå tillit og autoritet. I Forsvaret legger de vekt på dette. Det er den som viser seg å være god til å lede i felt som gis økt lederansvar. Skal en nå helt i toppen, krever det god formell kompetanse også.

Det er gode grunner for at Grete Faremo og Arne Johannessen setter seg ned og diskuterer om lederne i politiet i for stor grad baserer seg på administrativ styring og at de ikke delegeres tilstrekkelig med ansvar til de som viser seg som dyktige operative ledere. Det kan også være grunn til å vurdere om en ikke i større grad skulle åpne for at en kan gjøre en karriere som politileder oppover i systemet uten juridisk embetseksamen.