Mens medier og opposisjon omfavner hverandre i partytåka som Trond Giske ble skjøvet inn i, kan Telenor smile fornøyd i bakgrunnen.  Giske har tapt saken, men kan vinne politikken.

Trond Giske nektet å brenne inne med det han mener. Han er og blir i mot at TV2 skal selges til danske Egmont.

En fjær, hvis det var det en gang, ble til en hønsegård som inntok Stortinget.

Det skjer innimellom at ei blodtåke siger inne over en redaksjon som setter alt inn på å «ta» en person i en maktposisjon. Denne uken er vi blitt vitne til et nytt fenomen. Medier og politikere havnet i «partytåka». Der er det så festlig å være, sakene er så gode at det blir for mye å forvente at en skal skille mellom rykte og fakta. Det er bare å pøse på selv om en fjær blir til en hel hønsegård.

Aftenposten og Dagens Næringsliv presenterte som et faktum at Trond Giske hadde sagt at på utestedet Lorry etter NHOs årsmiddag at styreleder Harald Norvik skulle sparkes dersom TV2 ble solgt til danske Egmont. Onsdag morgen var dette etablert som en sannhet i mediene og det politiske kommentarkorps som overgikk hverandre i å beskrive hvor håpløst det var å drive eierskapspolitikk på denne måten. Slikt tar av. Tenke seg til at landets næringsminster sitter og rører på Lorry om at han skal sparke styrelederen i en av landets største, internasjonale bedrifter.

Det gikk ikke mange timene før opposisjonen var på banen. De innkalte til felles pressekonferanse der de ba Giske skjerpe seg og komme til Stortinget for å redegjøre om eierskapspolitikken er fulgt i forbindelse med salget av Telenor.  «Eierskapspolitikken skal ikke drives på Lorry», sa Knut Arild Hareide.

Telenor smilte også fornøyd. «Lorry er et pussig sted å avholde en generalforsamling på», triumferte Harald Norvik til Aftenposten.

Men hvor var kilden for det Giske hadde sagt? Giske sa det hele var vrøvl første gang han hørte om ryktet. Han benekter på det sterkeste at han har uttalt seg til noen om Norvik som styreleder. Det finnes ingen kilder. Ingen står fram, verken åpent eller anonymt, og hevder Giske har sagt han vil vurdere å sparke Norvik. Det hele er løse rykter. Saken var for god til at noen brydde seg om å sjekke fakta. Istedenfor ble mediene løpegutter for de som ville ramme Giske ved å sette ut ufordelaktige rykter om ham. En fjær, hvis det var det en gang, ble til en hønsegård som inntok Stortinget.

Telenor hadde alt å vinne på at ryktet fikk bein å gå på. LO og Telenorsjefene stakk hodene sammen og LO-leder Roar Flåten fikk oppdraget med å informere Jens Stoltenberg om. Trond Giske måtte stoppes.

Giske lar seg ikke stoppe. Han er en av Aps mest dreven politikere. Giske er sterk, styringskåt og forsnakker seg ikke. Han har årelang erfaring som statsråd og kan det  politiske spillet til fingerspissene. Er det noen som forstår seg på makt og som kan bruke makt, så er det Giske.

Han er nok strålende fornøyd med at han nå får anledning til å informere Stortinget. Giske vil ha null problemer med å gi en redegjørelse opposisjonen vil ha problemer med å kritisere, med mindre man da forlanger at aksjeselskaper hvor staten er inne på eiersiden skal behandles som ei hellig ku.

Høyre mener at regjeringen skal overlate til styret å avgjøre om eierandeler i et selskap skal selges eller ikke. De skal bare ta saken til etterretning. De skal ikke blande seg inn i styrets avgjørelser i det hele tatt. Bare lytte, snakke minst mulig.

Trond Giske har ikke reist tvil om at det er styret som skal avgjøre saken, men han forbeholder seg retten til å ha en mening om saken. Han vil påvirke, både formelt i eierskapsmøter og uformelt i samtale både med direktører og styremedlemmer, i håp om å få gjennomslag for sitt syn.

Det er Giske som har rett. Alle eiere av et selskap har rett til å påvirke ved å sende brev, ringe eller si sin mening.

Giske driver politikk. Politikk er å beslutte og å påvirke. I noen saker har en statsråd beslutningsmyndighet. I andre saker må en nøye seg med å påvirke. Hvis statsministeren sier «regjeringen fraråder», har man i praksis bundet selskapet. Et styre vil ikke gå i åpen konflikt med en regjering som eier over 50 prosent av selskapet.

Det Trond Giske har sagt er at TV2 ikke bør selges ut av landet fordi det da vil være fare for at hovedkontoret i Bergen vil bli nedlagt og at det på sikt vil få store konsekvenser for programinnholdet dersom TV2 kommer til å bli en del av et nordisk mediekonsern. Den tidligere kulturministeren vet hva han snakker om. Er det noen bedrifter Giske er opptatt av skal være på norske hender, er det TV2 fordi dette har vært en allmennkringkaster som politikere har etablert som motvekt til NRK.

Det Trond Giske sier, er det regjeringen mener. Men de kan ikke overstyre Telenor og LO. Ved at det er andre som også eier Telenor, har staten gikk avkall på sin styringsmulighet, men ikke sin påvirkningsmulighet.

Trond Giske kunne selvsagt nøyd seg med å ta beslutningen om å selge TV2 til etterretning. Men hvorfor skulle han det? Han har jo en mening, og den har LO og Telenor vært klar over fra første stund av. De fryktet Trond Giske ville få med seg regjeringen på å låse situasjonen.  Da var et rykte om at Trond Giske var i ferd å gå fra konseptene på Lorry godt å ty til. Det fikk parkert Giske.

Jens Stoltenberg måtte selvsagt si det Trond Giske er helt enig i, at det er styret i Telenor som skal avgjøre om de vil selge sin eierandel ni TV2.

Dette er en sak hvor Trond Giske ikke har tapt noe som helst på. Blir TV2 en del at et nordisk selskap, kan Giske si «hva var det jeg sa». Roar Flåthen er taperen. Han må fronte et salg som SV, Sp og store deler av Ap er i mot. «Telenor tvang meg til det»- det er nesten slik han unnskylder seg i en samtale med Klassekampen.