Det kan nok virke tryggest å satse på fagfolk, men det kan gi mangelfull ledelse innad og blodfattig kommunikasjon utad
Det er ikke bare i PST de ansatte nå ber om en sjef som selv har erfaring med å luske i buskene, er ekspert på å holde tett og som har overvåkning i blodet. Denne diskusjon har vi hver gang en ny PST-sjef skal ansettes. Det skjer ikke sjelden. I gjennomsnitt sitter ikke en PST-sjef mer enn tre år.
Når det skal ansettes nye sjefer i viktige kulturstillinger, kommer kravet om at de virkelig skal ha greie på det de får ansvaret for. Svein Aaser fikk kritikk for at han forsto seg for lite på kunst da han ble styreleder for Nasjonalmuseet. I kulturkretser ble det rynket på nesa da tidligere Dagbladredaktør, Anne Asheim, ble sjef for Norsk Kulturråd. Det var de som protesterte da Stein Olav Henrichsen ble sjef for Munchmuseet. Han er musiker, og det er så som så med kjennskapen til Munchs kunst.
Elisabeth Enger ble i 2008 sjef for Jernbaneverket enda hun ikke hadde det minste greie på jernbanesviller, kjøreledninger og signalanlegg. Folk med teknisk bakgrunn lot høre fra seg.
Uten uniform
I fjor ble Øystein Mæland utnevnt til politidirektør selv om han aldri har hatt en politiuniform på kroppen. Han er psykiater og har vært Ap-politiker. I 2009 ble Janne Kristiansen PST-sjef. Hun er advokat og ekspert på rettssikkerhet, men overvåkning hadde hun aldri drevet med.
De er bare en stilling i offentlig sektor en kan være helt sikker på at en ikke ender opp med en som ikke kan sine saker fra bunnen av. En blir ikke forsvarssjef uten å være en skikkelig kriger og kan traktere en AG3.
En kan være fristet til å tro at man i offentlig sektor ikke har fått med seg av Georg Kenning er død. For neon tiår siden satt norske næringslivsledere ved lederguro Kennings føtter og fikk høre at en gode leder kunne lede hva som helst. Ledelse handler om å ta ansvar, fatte beslutninger og spille på interne ressurser. Lederen skal lede, fagfolkene skal gjøre jobben i store organisasjoner.
Vel og bra, men i de siste årene har kulturperspektivet ved ledelse kommet sterkere i fokus. Det er en fordel å kjenne det en skal lede på kroppen, forstå signalene, lese mellom linjene, fornemme det som rører seg. Det skje rett som det er at nye ledere kolliderer med den kulturen de skal lede i. Kulturen er som regel sterkere enn en ny sjef. Vi har eksempler på at dyktige sjefer med bakgrunn i næringslivet, etter kort tid har sluttet i kristne organisasjoner eller i offentlig sektor fordi de ikke mestret den kulturelle settingen. Enhver organisasjon har sin egenart. Fagfolk har gjerne den fordel av det forstår seg på kulturen.
Men for en eier eller en oppdragsgiver handler det om mer enn å finne en sjef som passer internt. En sjef skal også utfordre, bidra til endring og nå mål det kan være delte meninger om blant fagfolk. Det er heller ikke alltid slik at en kan få både i pose og sekk når en skal ansette en ny sjef. Gode sjefer for kompliserte virksomheter vokser ikke på trær.
Høyt profilert
En sjef for en høyt profilert virksomhet befinner seg i skjæringspunktet mellom samfunn og etat. Det er ikke nok å ha bøttevis med intern erfaring. En må ha politiske teft, god samfunnsforståelse, gode lederegenskaper og kunne kommuniserer godt utad.
Det at en er dyktig i sitt fag, gjør en ikke til en god leder. Gode toppsjefer gir retning, motiverer og engasjerer en rekke fagfolk som er flinkere enn en selv på sine områder. I tillegg må en være tydelig når en kommuniserer. Ellers blir det for mange misforståelser både internt og eksternt.
Det blir for enkelt å si at Janne Kristiansen er et eksempel på en feilansettelse. Siden 22.juli har PST vært i konstant krise, Kristiansen er blitt jaktet på hver dag og har vært utpekt til rollen som «rikssyndebukk». Hun er ikke den første sjefen som etter langt, vedvarende press har forsnakket seg.
Janne Kristiansen bommet i rollen som kommunikator. Hun er nok best som hardtslående forsvarsadvokat, ikke som «tiltalt» der jobben går ut på å holde tann for tunge for alt det en vet.
Kommentar i Vårt Land 23. jan