Sjefer som er solid skrudd sammen kan orke press og konflikter i lang tid, men når overordnede gjør sjefen til et case, kan det rakne fullstendig. Det er nå i ferd med å skje for rådmannen i Bærum.
Det har stått strid om lederstilen til Marit Langfeldt Ege, rådmann i Bærum kommune, i godt over et år. I en medarbeiderundersøkelse høsten 2010 fikk hun svake resultater på flere områder. Den gang var svaret at «tiltak var på gang», blant annet ble eksterne rådgivere tauet inn for å få samarbeidet i rådmannens ledergruppe til å fungere bedre. Det har visst ikke hjulpet mye. Før jul ble en av lederne sykemeldt på grunn av en «uakseptabel arbeidssituasjon over lengre tid». Ordfører Lisbeth Hammer Krogh har også i det siste fått to bekymringsmeldinger som hun betegner som alvorlige. I forrige uke skrev Asker og Bærum Budstikke at striden rundt rådmannens lederstil hadde blusset opp på nytt. Ordfører Hammer Krogh sa da tiden var inne for å snakke med flere av de som er med i Langfeldt Eges ledergruppe. Rådmannen sa det eneste hun kunne si til «Budstikka», at det var «helt naturlig at ordføreren snakket med medlemmene i ledergruppen». Samtidig sa Langfeldt Ege at de er inne i en god prosess med lederutvikling og at hun tar alle innspill på sin lederstil alvorlig og gjør endringer der hun finner det riktig.
Sykemeldt
Ikke mange dagene etter ble Langfeldt Ege sykemeldt. Hadde hun brukket beinet eller fått influensa, hadde hun nok opplyst om det. Nå har hun gått i hi og det er ingen kommentar å få.
Langfeldt Ege er ikke noe siv i vinden. Hun er solid skrudd sammen, tåler press og kollisjoner, kan sine saker og kan jobbe i motstand. Men hun fikser ikke det interne samarbeidet. Hun klarer ikke å utvikle en dynamisk ledergruppe. Det har oppstått emosjonelle spenninger som ikke lar seg knipse bort. De bygger hverandre ikke gode i den øverste ledergruppen i Bærum kommune. Her er det for mye trykkende taushet, manglende åpenhet og uavklarte konflikter. Noen klarer ikke leve med slikt over lang tid og blir sykemeldt.
Noen sjefer kryper godt inn i rollen sin og holder det gående. De definerer kritikk av egen lederstil som noen en må regne med når tøffe grep må tas og det er uenighet om viktige saker. Det er sjefen som har ansvaret og må skjære igjennom. En holder på og håper klima etter hvert skal bli bedre. Men ingen blir upåvirket av å samle på spenninger og vonde følelser. Det koster å møte vedvarende emosjonell motstand fra de leder skal ha et nært og daglig forhold til.
Plutselig kan det rakne for «tøffe sjefer» som tåler konflikter. Det skjer når de mister kontrollen og de selv blir gjort til et case. Det er nok det som har skjedd med Langfeldt Ege. Da ordføreren tok kontakt med hennes nærmeste medarbeider, visste hun at de ikke ville spare på konfekten. De ville si rett ut hva de mente om hennes måte å lede på. Det kunne hun leve med. Men hva ville ordføreren si. Det er det avgjørende.
Nå kom også fagforeninger på banene. Langfeldt Ege ble gjort til en «sak» som også ble behandlet i politiske fora. Hun fikk status som «problem» som politikerne ble bedt om å gjøre noe med. Da «Budstikka» tidligere i denne uken ba ordfører Hammer Krogh om en kommentar sa hun ikke det som kunne ha reddet rådmannen. Hadde hun sagt at kommunen har full tillit til sin rådmann, at hun gjør en god jobb i en vanskelig situasjon og at hun forutsetter at ansatte bidrar til å iverksette de beslutninger som rådmannen fatter, kunne Hammer Krogh gått inn i ringen for en ny runde. Men ordføreren sa ikke det. Hun etterlot tvil og sa hun var i dialog med rådmannen.
Sannsynligvis kommer ikke Marit Langfeldt Ege tilbake som rådmann. Konfliktene har vokst seg for store. Ledergruppen er for emosjonelt uttappet. Hvis politikeren vil gi henne et siste forsøk, må Langfeldt Ege ta store doser offentlig selvkritikk og love bot og bedring. Hun må la seg «rituelt piske», si seg lei for det som har skjedd. Det skjer noen ganger at sjefer ber de en er leder for om hjelp til å lede bedre. Da kan en kanskje få samarbeidet på sporet igjen. Det spørs om det vil skje i dette tilfellet.