Jesuittene tillot seg å pynte kraftig på sannheten i den gode saks tjeneste. Det er omtrent det samme Marie Simonsen driver med i Dagbladet.
Jesuittene, en katolsk orden som var på sitt mektigste på 1500 tallet, regnes som opphavsmenn til prinsippet om at «målet helliger midlene». Det er for unyansert. Men jesuittene tillot seg unektelig en del som ikke kunne forsvares dersom det ikke ble tolket i lys av en edel hensikt. Sannheten var det ikke alltid så nøye med, i alle fall ikke dersom det handlet om å forsvare troen og kirken.
Vi som jobber i mediene faller ikke av stolen om vi kniper folk i å si det som ikke er sant. Den skjer rett som det er når noen har mye å forsvare eller opplever at ens selvbilde trues. I en konflikt er det ikke uvanlig at ellers hederlige mennesker beskylder hverandre for løgn av groveste sort. Mennesker under press kan lyve uten helt å være klar over det.
I all festtalesammenheng er mediene «sannhetens talsmenn». Det skjer imidlertid ikke rent sjelden at det slurves med fakta når saken er god og målet er edelt.
Taktfaste rop
For et par uker siden skrev politisk redaktør i Dagbladet, Marie Simonsen, at det i LO-demonstrasjonen mot vikarbyrådirektivet utenfor Stortinget ble ropt taktfast «hore, hore, hore» mot Ap-politiker Anette Trettebergstuen. Det var en nyhet. VG slo saken stort opp dagen etter. Trettebergstuen hadde ikke gått til mediene, men hun kunne hun ikke nekte da journalister ringte Men hvem hadde ropt og hvem hadde hørt det? LO-leder Gerd Kristiansen ble vist til som kilde. Hun var ikke der, men hadde skrevet på facebook-siden sin at hun hadde hørt at noen hadde hørt.
I LO gikk de i fistel. De ville ikke ha på seg at noen roper «hore» etter en politiker. De satte i gang for å finne synderen. Intet resultat. At det kunne har vært en tulling til stede blant de 2000, kunne de selvsagt ikke utelukke. Men taktfaste rop blånektet de for. Det var «veto, veto, veto» de hadde ropt, forklarte de.
Nå ble dette en sak om trakassering av kvinner. Den den ene ette den andre kom på banen og tok avstand. LO ble bedt om å beklage. De svarte med at «ingen har hørt noen rope hore». Så gikk journalist Torgny Hasås i LO-aktuelt i baret. Han skrev at Trettebergstuen «spilte sex-kortet». Nå ble journalist Hasås gjort til bevis på hvor håpløse LO er når kvinner hevder de blir utsatt for trakassering. Det ballet på seg noe voldsomt i mediene til stor bekymring for LO. For å sette en stopper for det hele hoppet LO-leder Roar Flåthen bukk over de faktiske forhold, ga Trettebergstuen roser og beklagelse og gjorde det klart at kvinner som blir utsatt for trakassering skal bli tatt på alvor fra første stund av.
Yssen på banen
Saken endte med at Ingunn Yssen sto fram i NRK der reporteren kunne fortelle at «de samme kretser på venstresiden som nå bagatelliseres sjikane av Trettebergstuen i sin tid tvilte på at Gerd Liv-Valla hadde trakassert Ingunn Yssen. Se det. Det var Marie Simonsen som startet. Det var Simonsens gode venninne som fikk siste ord.
I LO Oslo har de ikke roet seg. De hevder Marie Simonsen driver med fusk og fanteri og har bragt saken inn for Pressens Faglige Utvalg. Simonsen beklager ingen ting. Det hun skrev hadde jo satt i gang en viktig debatt, skapt bevissthet, fått belyst hvordan kvinner kan bli møtt når de utsettes for sjikane. Hensikten var god. Målet var nådd.
Hensikten var også god da Dagbladet skrev at Ali Farah ble utsatt for rasisme da han ikke ble tatt med i ambulansen i Sofienbergparken. Alle tok fakta for god fisk, og Erik Schjenken ble hengt ut som rasists. I mai i fjor dømte Oslo Tingrett Dagbladet til å betale ham en million kroner i oppreisning for injurier. Hensikten var god, å belyse rasisme i det norske samfunnet, men fakta stemte ikke. De var tilpasset en god hensikt.
Mediene ble over seg av begeistring over å kunne fortelle at Trond Giske satt på utestedet Lorry på nattestid og slengte med leppa om at han skulle sparke styrelederen i Telenor. Denne gangen var det medieskapte virkelighet for god til at noen tok bryet med å sjekke om det var sant. Det viste seg at ingen hadde hørt Giske si noe slikt.
Kommentar i Vårt Land 20 febr