Audun Lysbakken har satt norgesrekord i å svikte som statsråd og i neste øyeblikk å reise seg igjen som redningsmann for et helt parti.
Det ligger i ryggmargen på ledere å ikke ville trekke seg når problemer tårner seg opp. Da vil de vise at de kan lede og rydde opp. Problemer er til for å løses, vanskelige situasjoner for å takles. Gode ledere tennes av de problemer. Da begynner de å strutte av handlekraft.
Det er verre hvis lederen selv er en del av problemet. Da er det fort gjort å bli drevet inn i selvforsvar. De ledere det går galt med, bommer som regel på å se seg selv slik omgivelsene ser en. Selvsikre ledere som er blindet i troen på sin egen feilfrihet, lever farlig. Det mest utålelig ledere kan foreta seg, er å legge skylden på andre for selv å gå fri.
Audun Lysbakken ga et stykke på vei sin statssekretær Kirsti Bergstø skylden for at ble bevilget 154 000 til selvforsvarskurs for jenter i regi av SVs ungdomsorganisasjon. Det var i alle fall virkningen av det materiale han først offentliggjorde. Han snakket riktignok med store ord om at det var han som hadde ansvaret. Noen annet kunne han ikke si. Han la seg to ganger flat for kritikk for det som hadde skjedd. Han trodde det var nok.
Var selv problemet
Det var først mandag Lysbakken sto fram og innrømmet at det var han som var problemet. Da handlet ikke saken lenger bare om en kontroversiell tildeling til selvforsvarsgrupper, men om systematisk brudd på bevilgningsreglementet, at Lysbakken selv var inhabil ved en tildeling av 700 000 kroner i støtte til et prosjekt som en venn hadde ansvaret for og at det var over et dusin eposter og smser han ikke hadde lagt fram. At det var så ille hadde knapt en journalist i blodtåka kunnet forestille seg.
Det er ikke slik at ledere som går på trynet med dunder og brak, trenger å bli liggende lenge nede. Lysbakken spratt opp øyeblikket etter som redningsmann for SV. Forklaringen er at hans maktbase ser ut til å være stor nok.
Om en leder i politikken blir vraket, har selvsagt sammenheng med hva en blir kritisert for. Formelle regelbrudd er minst alvorlige, selv om pressen gjør de megastore og prinsipielle. Riksrevisor Jørgen Kosmo sier til NRK at lover brytes i 16 av 19 departementer. Det mest alvorlige er å vise mangel på politiske dømmekraft. Å gi penger til selvforsvarskurs for kvinner er et så pass edelt formål at det ikke et vanskelig å kvittere ut tilgivelse fra ens egne.
At en eller annen fra opposisjonen krever at en statsråd går av, er vanligvis bare å trekke på skuldrene av. Siden 2009 har 13 av 22 statsråder blitt bedt om å trekke seg. Mediene har gjort sitt får å skape dramatikk. VG har til og med prestert å kreve at Knut Storberget måtte trekke seg fordi kvinner ble overfalt og voldtatt i Oslo.
Blodtrykket
Det så en periode ille ut for Liv Signe Navarsete. Det som berget henne var at hun personlig ikke hadde vært inne i det frekke opplegget som sikret Sp millionstøtte fra leverandører av fornybar kraft. Det endte med at Sp ble dømt til en foretaksbot på 200 00 kroner for brudd på regnskapslovgivningen.
I 2008 trakk Åslaug Haga seg som partileder og olje- og energiminister etter flere ukes hardkjør i mediene. Det handlet om ei ulovlig oppsatt brygge på hytta og utleie av et stabbur. Hun hadde nok blitt på post, hadde det ikke vært for at blodtrykket gikk i taket flere når politiske slag måtte utkjempes. Hun fant til slutt ut at hun ikke ville ofre helsen på poltikkens alter. Dessuten var det mannen som hadde ansvar for brygge og stabbur. Men for et statsråd nytte det ikke å legge skylden over på sin bedre eller dårligere halvdel.
Manuela Ramin Osmundsen ble blåst ut av barne- og likestillingsministerens kontor i 2008. Problemet var ikke at hun surret med å gjøre rede for sitt vennskap med Ida Hjort Kraby som søkte stillingen som nytt barneombud. Jens Stoltenberg mistet tilliten til henne fordi hun ikke la alle kortene på bordet. Hun hadde ingen maktbase i partiet og kunne ofres etter et halvt år som statsråd.
Ledere som går av, stiller seg sørsmålet om de kunne gjort noe annerledes. Det rådet ledere i trøbbel får, er å få alt på bordet, legge seg paddeflat, ta ansvar og lov bot og bedring. I Lysbakkens tilfelle var det så pass ille at han ikke hadde overlevd uansett. Det måtte gå som det gikk.
Kommentar i Vårt Land 5 mars.