Departementsråd Harald Nybøen hadde ikke annet valg enn å gå ut den døren Audun Lysbakken åpnet for ham. Det ser ut som denne saken handler like mye om surr mellom politikere og embetsverk som om brudd på regler.
Harald Nybøen trakk seg onsdag fra jobben som departementsråd i Barne,-likestillings og integreringsdepartementet (BLD). Det kom ikke som en bombe etter Audun Solbakkens redegjørelse mandag. Han fremstilte det nærmest som normalt at millioner av kroner blir tildelt i strid med regelverket og at dette har pågått i årevis. Det Lysbakken ikke minnet om, var at det er embetsverkets oppgave minne om eller sørge for at lover og regler i et departement blir fulgt. Det kunne han ikke si. Det ville ha vært å legge skylden over på embetsverket. Lysbakken fastholdt at det var han som hadde ansvaret og at han «tok ansvar» ved å trekke seg. Dagen etter kunne jusprofessor Eivind Smith i Aftenpostene stille spørsmål med om embetsmenn hadde sviktet sine tjenesteplikter. Da var det første steinen kastet. Lysbakken hadde ikke gjort noe annet enn å legge fram steinene. Harald Nybøen er gammel nok i gamet til å forstå tegningen. Dette ville bare balle på seg. Etter 15,5 år som departementsråd trakk han seg etter eget ønske.
– Bakgrunnen for min avgjørelse er at departementet står overfor store utfordringer i forbindelse med å utvikle organisasjonen videre. Dette er et arbeid som vil kreve svært mye krefter og noen helt nye grep, forklarte Nybøen.
Lysbakken åpnet døren
Slik kan det også sies. Det kan være han snakket med settestatsråd Kristin Halvorsen før han trakk konklusjonen. I så fall ville hun ha vist stor forståelse for hans valg, for å si det mildt. Det er ikke utenkelig at hun har gitt et signal om at tiden var ute for Nybøen også. Lysbakken åpnet døren. Nybøen gikk selv ut. Ingen vet om han fikk et dytt i retning døra.
Når Nybøen trekker seg, leter det noe av presset på Lysbakken. Han trenger ikke selv si at han ikke hatt et godt nok embetsverk rundt seg. Drømmen for Lysbakken er at noen etter hvert skal framstille ham som et offer for en ukultur han som ung statsråd ble viklet inn i. Slik vil nok gjerne hans ivrige tilhengere se det.
SV vil nok sørge for at alle tilskudd de siste 10 år graves fram. Målet er å påvise tilsvarende svikt som Lysbakken nå tar ansvar for hos andre statsråder som har bestyrt dette departementet. Det vil også bidra til å rehabilitere Lysbakken. Han kan i beste fall i enkelte miljøer bli sett på som en «ryddegutt» eller den som hengte bjella på katten og sa i fra om tingenes tilstand.
Nybøen er 63 år. Med Audun Lysbakken fikk han et lite batteri med ivrige og utålmodige politikere å holde styr på. Han kunne vært far til dem alle. Denne saken handler ikke kun om regler og rutiner. Den bør også handle om hvordan en kan styre et departement.
Før besto den politiske ledelsen av en statsråd med en rådgiver. I dag skal alle statsråder ha med seg to statssekretærer og en rådgiver. Et departement er organisert etter en streng linjestruktur. I prinsippet er det statsråden som snakker med departementsråden som igjen styrer gjennom sine ekspedisjonssjefer og saksbehandlere. Hvis politisk ledelse går inn i organisasjonen og snakker dirkete med saksbehandlere, oppstår det fort misforståelser om hvem som har ansvar for hva og hvem som skal informeres. Det er ikke vanskelig å se for seg at unge, ivrige og uerfarne politikere kan lage mye krøll i det byråkratiske departementssystemet. Kristin Clemet tror det kan hjelpe med å få banket inn en del forvaltningskunnskap og prinsipper for politiske lederskap i skolten på de mest uerfarne, før de har tråkket uti det.
Kåre Willoch sier til Dag og Tid at det går over alle støvleskaft når det gjelder å politisere departementene.
– Det har skjedd en fullstendig utglidning. Regjeringen benytter nå statssekretærstillingene som opplæringsstillinger for yngre partifeller, sier Willoch. Han mener konsekvensen er manglede oversikt og at det oppstår en barriere mellom embetsverket og den ansvarlige statsråden.
Politisert embetsverk
For en tid tilbake leverte Direktoratet for forvaltning og IKT en rapport der de konkluderte med at byråkratene i større grad ender opp som PR-agenter for den politiske ledelse. Hverdagen i et departement dreier seg mer og mer om å markedsføre statsråden politikk. Derfor har en også fått en stor økning i antallet informasjonsmedarbeidere. Deres oppgave er å vokte det som skal kommuniseres ut fra departementet.
Et departement er bygget opp ut fra prinsippet om at embetsverket skal operere på faglige premisser og at det skal være et klart skille mellom saksbehandling etter forvaltningens prinsipper og politiske beslutninger. Den for form kunnskap som saksbehandlere besitter, skal ikke underlegges politisk kontroll. Kunnskap skal i prinsippet flyte fritt også til offentligheten.
BLD er et «bevilgningsdepartement» Gjennom bevilgninger gir en politiske signaler. Det er politikerne som skal fatte beslutningen, men de skal ikke ha hånden på rattet i saksbehandlingen. Det er mulig Harald Nybøen har vært for snill og latt politikerne utfolde seg i fri dressur på det som i gamle dager var byråkratiske enemerker. Han har i alle fall ikke stått på broen og sørget for at alt gikk riktig for seg.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen bør ikke interessere seg kun for formalia. Stortingets kontrollører bør interessere seg for hvorfor det utviklet seg en kultur i BLD for at det ikke var så nøye med å følge reglene til punkt og prikke. I BLD har det en klar sammenheng med politisk overivrighet. Spørsmålet er om politikk og forvaltning ikke er godt nok samkjørt i andre departementer.
Det er også grunn til å peke på faren for overbyråkratisering. En statsråd skal vitterlig drive politikk ved å gi penger til de en mener fremmer ens politikk på en best mulig måte. Politikk handler om å fordele og forfordele til de en vil støtte. Da gjelder det å passe på habiliteten og sørge for at reglene følges. Det har Audun Lysbakken lært.