Den akutte eurokrisen er over. Nå venter krav om at EUs ide om frihandel, ikke må stå i veien for politiske tiltak for å sikre arbeidsplassen. I Frankrike mener de alvor om en politisk styrt reindustrialisering.
I dag regner EU med å få på plass de siste formalitetene slik at kriselånet til Hellas på 1300 milliarder euro kan utbetales. De siste dagene har så vel myndighetene i Hellas, EU og Det internasjonale pengefondet vært opptatt av å gratulere hverandre med at eurokrisen er over for denne gang. De mest optimistiske vil ha det til at eurokrisen langt på vei er løst. Andre igjen advarer på det sterkeste mot å tro det.
Grunnlaget for å tro at eurokrisen er over, er knyttet til at EU er blitt enige om å innføre en finanspakt som gir Brussel, eller fellesskapet i EU, rett til å godkjenne budsjettene til de enkelte EU-landene. Me dette har EU altså fått det redskap som hører til en felles valuta, en felles finanspolitikk i praksis. Så nå styres EU ut fra Brussel- og det er Tyskland som har størst makt. Tyskland har klokketro på at det er kutt i offentlige utgifter som skal til for å få kontroll med den voksende gjelden. Når en kutter hardt og lenge nok, vil til slutt statens inntekter blir større enn kostandene slik at en kan begynne å betale ned på den enorme gjelden flere av landene har bygget seg opp.
Ingen vet om «kuttstrategien» viker. Det ser det ut til at den ikke gjør i Spania. De har kuttet så det monner, men gjelden øker faretruende. Nå må EU finne ut av hva de skal gjøre med Spania. Det er neppe noe annet å gjøre enn å kreve at de kutter mer.
Konkurransekraften
Det er store fare for at den poltikken EU nå fører, betyr at man dreper konkurransekraften i de landene hvor det kuttes mest. Interne oppgjør kan komme før en aner det. Hvis det ender med at Francois Hollande vinner presidentvalget i Frankrike, har han gjort det klart at han vil reforhandle den finanspakten EU har vedtatt. Han vil ha større frihet til å føre den politikken han mener Frankrike er mest tjent med. Her er han enig med David Cameron som satte foten ned for at «finanspaktene» skulle føres inn i EUs grunnlov. Storbritannia er det med i EU fordi de vil ha frihandel, men de vil selv vedta egne budsjetter. Så har de da heller ikke innført euroen. Storbritannia opptrer i det minste konsistent.
EUs flaggskip har vært frihandel. Idealet er på mange måter fri flyt av kapital, varer og tjenester verden over. Slik sett har EUs ide har lagt til rette for globaliseringen. Det er globaliseringen det nå stilles spørsmål ved. Det skjer tydeligst i Frankrike. Også Nicolas Sarkozy snakker nå høyt om behovet for politisk styring som gjør at ikke flere industriarbeidsplasser flyttes ut av landet. I 2010 mistet EU mer enn fire millioner industriarbeidsplasser. Utviklingen har pågått i flere år og har økt i styrke. I følge den globale frihandelsteorien er dette udramatisk. De som mister jobben, må finne seg en ny jobb. Det er det som ikke skjer. Arbeidsledigheten brer om seg. I Frankrike snakker de nå om å reindustrialisere landet. Et slikt prosjekt kan komme i strid med frihandlestenkningen i EU.
Tysk industri
I Tyskland har de klart å holde på sin eksportindustri, men ikke uten kamp. Flere steder er lønningene blitt redusert, for å hindre utflytting av bedrifter. Arbeiderne har altså måttet betale en pris for å beholde jobbene.
I Storbritannia tror David Cameron fortsatt på frihandel, globalisering og at landet skal vise seg konkurransedyktig. Det var en stor seier da Toyota annonserte sine planer for en tid tilbake om å bygge en fabrikk der en ville trenger mer enn 15000 arbeidere. Ed Miliband, lederen for Labour, tror ikke Cameron linje fører fram. Han vil ha sterke politiske styring for at markedet bedre skal kunne ivareta Storbritannias interesser.
Debatten om frihandel og globalisering vil ventelig også prege den amerikanske valgkampen. Barack Obama vil føre en politikk som gjør det mulig for amerikanske bedrifter å møte konkurransen blant annet fra Kina. Hvilke tiltak han vil gå for, er ikke klart ennå.
EU er preges av en «vente og se- holdning». I disse dager kan det virke som om det er de som gløder mest for EU og ideen om et forent Europa som har kommet seg styrket ut av den akutte eurokrisen. Det er slett ikke sikkert dette blir situasjonen videre.