Når det er uklart hvem som har maktovertaket i kirken, er det smart av Kirkerådet å bestille mer samtale på kammerset i håp om å unngå offentlig spetakkel.
Kirkerådet har ombestemt seg. De vil ikke sende «ny organisering» ut på høring før sommeren slik planen var. Grunnen er at så mange er uenige om så mye at en ikke vet hva en skal be kirkefolket mene noe om. Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) frykter at kirken skal komme bakpå i forhold til politikerne. Det handler nok like mye om at KA er bekymret for at prosessen barker i vei ute at de får en tung nok hånd på rattet.
Skal biskopene være sjefer eller skal de være forkynnere og rådgivere uten formell makt? De har sagt i fra at de ikke vil skyves lenger ut på sidelinjen i det kirkelige byråkratiet enn de alt er blitt. En tilværelse som geistlige tilsynsmenn «kun med rett til å mene» og bispemøtet som «overhus på siden», frister ikke. Men om de vil være sjefer i bispedømmet med alt hva det innebærer, er også uklart. En kan ikke lage en organisasjon der biskopene skal være halvt konger og halvt direktører.
Prestene er nok klare for å oppgi staten som arbeidsgiver hvis ansettelsesforholdet kan overføres til bispedømmerådene, gjerne samme med alle andre ansatte. Prestene får fortsatt pustebesvær når de hører snakk om at de skal ansattes i fellesråd på prositplan.
Fellesrådene
Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA) vil at både prester og alle andre kirkelige ansatte skal ansettes i fellesrådene. Forståelig nok. Hvis alle blir ansatt i bispedømmerådene, rives grunnen under fellesrådene. Det vil igjen rokke ved den posisjonen KA har opparbeidet seg de siste tjue årene. Får bispedømmene arbeidsgiveransvaret, kan løsningen bli å legge en del av det KF driver med til Kirkerådet og gå til Spekter eller Virke for å ivareta arbeidsgiverrollen.
Skulle biskopene bli redusert til tilsynsmenn og alle ansatte flyttes over til fellesrådene, blir det fint lite for bispedømmerådet å holde på med. Det blir ikke enkelt å øke oppslutningen om valg til bispedømmerådene hvis de begynner å likne faretruende på Balle Klorins berømte supperåd.
I de seinere år er flere menighetsrådene blitt avviklet som styringsorganer og redusert til en slags gudstjeneste- og arrangementskomiteer. Det er fellesrådene som har tatt makten og overtatt ansvaret for økonomi og ansatte. Fellesrådene har gjort seg så viktige at det er snakk om å gi honorar til dem som sitter der.
Når Den norske kirke skal organiser seg på nytt, må en velge en struktur som gir færrest mulig styringsorganer. Det reduseres behovet for å antallet byråkrater. Bare slik kan en få flest mulig ressurser til faktisk menighetsarbeid. Kirken kan ikke regne med å få mer penger fra staten. Utfordringen er å jobbe smartere, og for alle del ikke skaffe seg flere styrer og utvalg enn idag.
Menighetsrådet må ha en daglig leder som har ansvar for de ansatte og for å iverksette det menighetsrådet vedtar. Kirken har ikke råd til dobbelt opp av sokneprester og daglig leder i alle menigheter. Dessuten blir det for mye surr av det. Å ha en daglig leder på deling med et par andre menigheter, fungerer elendig. Derfor bør hovedregelen være at soknepresten blir daglig leder, gjerne på åremål. Ved siden av seg kan han eller hun ha en administrator i hel eller delt stilling. En slik forvalterfunksjon er det lettere å dele sammen med andre menigheter. Noen steder er det naturlig å danne et fellesråd som tar seg av felles servicefunksjoner, for eksempel et kirketorg, kirkegårder og liknende.
Kirkevergene
Det menighetsrådene skal slippe, er å ordne alt som følger med å ha ansatte. Noen av de mest erfarne kirkevergene bør ta prostenes plass på prostiplan og være administrative støttespillere for daglige ledere, lede fellesprosjekter og fellesråd der det er opprettet. Bispedømmet under ledelse av biskopen trenger en håndfull proster som kan være rådgivere for menighetene i kirkefaglige spørsmål. (Du kan lese mer om modellen på www.magnelero.no/kirkestruktur)
Kirken må ta mot til seg og avvikle fellesrådene som styringsorganer og gi makten tilbake til menighetsrådene. Det er mulig når bispedømmerådene kan ta over arbeidsgiveransvaret for prester og andre. Hvis noen mener avstanden mellom bispedømmeråd og menighet blir for lang, kan en spørre en hvilken som helst fylkeskommune om hvordan de tar seg av personalforvaltningen sentralt og la arbeidet være styrt lokalt. Vekst skjer ved å bygge ned overbygninger og gi maksimalt armslag, ansvar og frihet til laveste nivå, menighetene.
Kommentar i Vårt Land 26 mars