Her var det ingen plass for en barmhjertig samaritan. Alle fulgte reglene og ble stående å se på at en mann druknet. De profesjonelle kom for seint.

 

41 år gamle Simon Burgess holdt på å mate svanene i en park i England. Plutselig blåste vinden plastposen hans ut på det lille vannet like ved. Som den veloppdragne mann han var, begynte han å vasse uti for å hente posen. Ute i vannet fikk han et epilepsianfall. Det var andre til stede, så det ble umiddelbart ringt etter hjelp. Kort tid etter kom de noen brannmenn som så mannen ligge å flyte ti meter fra land og på halvannen meters dyp. Problemet var at disse ikke var trent og autorisert til å utføre redningsaksjoner i vann. Det viser seg at redningsmennene som kom til heller ikke var godkjent for aksjoner der det kunne medføre at de måtte svømme. Det var bare å vente til de spesialtrente mannskapene kom. En politimann syntes ikke han bare kunne stå der. Da han gjorde seg klar til å gå uti, beordret sjefen på kontoret ham til å la være. En mann fra en ambulanse ville også hente inn mannen, men han ble kraftig advart siden han ikke hadde skikkelig utstyr.

Frykten for å gjøre feil og bryte regler ble for sterk. Alle ble stående å se på.

37 minutter etter alarmen gikk, dukket spesialistene opp. De fant Simon Burgess død. Det var en høring om saken for noen uker siden. Konklusjonen ble at alle hadde fulgt reglene og gjort som de hadde fått beskjed om. Ingen kunne vite om Burgess hadde overlevd om han hadde blitt hentet i land tidligere. En kjedelig ulykke, med andre ord.

«Skyting pågår»

Er dette sjokkerende? Er det ikke slik det er blitt? Var det ikke det samme som skjedde på Utøya? Ingen er i tvil om at det lokale politiet kunne kommet langt tidligere til Utøya. Instruksen «skyting pågår» pålegger politiet å gripe inn så raskt som mulig selv om det er forbundet med fare. Men de fikk beskjed om å vente på spesialistene fra Oslo. De surret med veien og endte til slutt i en båt som begynte å synke. 

Frivillige drev skytteltrafikk i båter fra campingplassen på fastlandet til Utøya selv om de ble beskutt. Sårede unge ble liggende på land i lang tid. Hvor var ambulansene? De ble holdt igjen. Politiet ville sikre området. Forståelig nok.

Britt Kreutzmanns sønn greide å flykte i en gummibåt. Da de nærmest seg land, så de to lokale politimenn som gjemte seg bak en container.

-Jeg komme aldri til akseptere at voksne menn som er politi står og gjemmer seg, ser på at ungdommer blir drept og ikke hjelper til, skrev hun i VG i høst. Hun mener voksne har plikt til å sette eget liv på spill for å redde barn og unge.

Da ambulanselege Stephen Sollid fikk beskjed av politiet om å evakuere kaia der sårede ungdommer kom inn på grunn av frykt for en bombe, valgte han likevel å bli.

– Det var aldri noe tema å dra for oss som var der. Alle skjønte at de måtte gjøre jobben ferdig. Ungdommene kom jo inn og mange var skadet. Jeg kunne ikke forlate dem, sa han til Aftenposten 17. september.

Frykten for feil

Frykten for å bli hengt ut for og gjøre feil i kritiske situasjoner er stor. Prisen vi må betale for offentlighetens nådeløshet mot den som gjør en feil, er at alle sikrer seg og at det tar lengre tid når liv står på spill.

Profesjonaliseringen brer om seg. Regler og instrukser øker i antall. Vi sikrer oss i bauger og kanter. Vi  må stille spørsmål om vi er i ferd med  å hindre mennesker å gjøre det som er naturlig for dem når andre er i fare. Noen er innen rimelighetens grenser villig til å sette seg selv i fare for å redde andre. Andre får fullstendig panikk og blir handlingslammet. Ingen skal tvinges til å sette eget liv i fare. Men det er noe som heter «på eget ansvar».

Når 22.juli-kommisjonen leverer sin rapport, bør den inneholde en drøfting av om sikkerhets- og forsiktighetskulturen er blitt for sterk også her til lands.

Å vise mot er en av de klassiske dydene. Med mot følger det risiko. I påsken står tusenvis av frivillige klar til å vise mot og redde liv om ulykken skulle være ut. Dette er Norge på sitt beste.

I påsken minnes vi også Ham som ikke sparte seg da det gjaldt og som fortsatt er en inspirator for mennesker når det gjelder.    

Kommentar i Vårt Land 2 april