Francois Hollande og Barack Obama satser på vinne valget og bedre økonomien ved å love høyere skatter. I Storbritannia foreskriver David Cameron stikk motsatt medisin. Det er duket for større konflikter innad i EU.
I følge franske valgeksperter er ikke presidentvalget særlig spennende. De er neste sikre på at Francois Holland vil danke ut Nicolas Sarkozy i andre valgomgang uansett om Sarkozy vinner i første på søndag.
Det er blitt ganske vanlig i EU at den sittende regjering taper valg. Det er prisen en må betale for å måtte fronte store kutt i offentlige utgifter. Sarkozy har våget å være upopulær. Det ble voldsomme protester da han insisterte på at pensjonsalderen ble økt fra 60 til 62 år, for eksempel. Han har også kuttet kraftig i offentlige utgifter. Den slags kutt har vært helt nødvendig.
Kredittverdighet
Hollande snakker om å gå tilbake til 60 års pensjonsalder og advarer mot for sterke kutt i offentlige utgifter. Slik vinner han stemmer. Men Hollande vil neppe våge å oppheve de kuttene Sarkozy har foretatt. Da kan det ende med at Frankrike får nedgradert sin kredittverdighet og at rentene på de lån den franske stat må oppta, øker. Det vil være drepen for fransk økonomi.
Hollande kommer også med flengende kritikk av EU og varsler at han vil oppleve den «finanspakten» som de er blitt enige om. Han kritiserer Sarkozy for ikke å ivareta franske interesser bedre. Men Hollande alene klarer ikke snu EU. I tilfelle må ha få andre land med seg på kravet om at EU skal endre kurs. Da får han med David Cameron å gjøre. Han vil være Hollandes ideologiske hovedmotstander i EU.
Storbritannia er ikke med i eurosamarbeidet, men de er krystallklare på at den eneste måten å komme seg ut av det økonomiske uføre på, er å kutte offentlige kostnader og setter en stopper for økningen i statsgjeld. Cameron har null sans for den skepsisen til globalisering som preger både Hollande og Sarkozy. Han mener Frankrike ikke går langt nok i å omstille seg og skaffe seg økt konkurranseevne. I Storbritannia reduserer de for eksempel bedriftsbeskatningen for å stimulere til vekst og nyetableringer og de avviser alle tiltak som kan redusere effekten av de «friheter» som EU er bygget på. Sarkozy snakker om å droppe Schengen-samarbeidet for å få bedre kontroll med hvem som kommer inn i landet.
Økt minstelønn
Hollande vil skaffe staten økte inntekter ved å øke skattene for de som tjener best. Han vil ha 100 prosents skatt på inntekter over 360 000 euro i året og 75 prosent hvis en tjener mer enn en million. Liberalister og høyrefolk i Europa har fått hakeslepp over Hollands iver etter å flå de rikeste. Han går neppe så langt som han sier i starten, men han vil nok øke skattene betraktelig så snart han får anledning. Det mangler ikke på advarsler. Noen pengesterke har varslet at de vil rømme landet. Det tar Hollande mer fatning.
Hollande vil også øke minstelønnen. Han regner med at dette vil stimulere til økt forbruk og dermed vekst i økonomien.
Store deler av det amerikanske samfunnet er allergisk mot økning i skattene. George Bush reduserte skattene drastisk og bidra til å øke statens gjeld. Tanken var at det skulle stimulere til vekst. Om det har gjort det, er ikke godt å si i ettertid. Finanskrisen har skapt unormale tilstander.
Å gå til valg på økte skatter blir vanligvis betraktet som planlegging for et selvmord. Obama er ikke så sikker på det. Han har i alle fall bestemt seg for å flagge at de som tjener mer enn en million dollar, skal betale 30 prosent i skatt. Det vil merkes i statsfinansene. Obama tror ikke det vil ha særlige negative virkninger for næringslivet og rike amerikanere kommer neppe til å rømme landet. Skatteøkningen vil bli lansert som et mottiltak til de seinere års utvikling der de rike er blitt betydelig rikere, antallet fattige har økt og middelklassen er omtrent på samme nivå. For Obama kan dette også være et første skritt på en ytterligere økning i skattene. De som drar inn en halv million dollar i året tåler nok også at skatteskruen trekkes til.
Det vil alltid være uenig om hvilken økonomisk politikk som skal føres i et land. Det har sammenheng med hvor opptatt en er av å redusere forskjellene mellom rik og fattig i eget land. De økonomiske realiteter må politikerne uansett forholde seg til. I den franske valgkampen later de som om Frankrike har en større handlefrihet enn de i realiteten har. Folk i EU må tilpasse seg trangere tider. Arbeidstakere må oppgi innarbeide rettigheter som viser seg å hindre produktivitet og nødvendig omstilling. Det offentlige tilbudet vil bygges ned.
Frankrikes storhetstid er over, men det er forståelig at Hollande og Sarkoszy ikke snakker om det til velgerne når det er valg. De forsøker heller å gi inntrykk av at landet står framfor en ny storhetstid om bare de blir valgt, i alle fall skal det gå den riktige veien. Slik er det bare med den «valgsaken».