Det er mulig vi er humanitetens høyborg, verdens mest hensynsfulle og omsorgsfulle land. Men det er et tankekors at den gale Breivik med sine ville tanker lykkes med å legge premisser for debatten og sang og andre emosjonelle uttrykksformer.

I følge politiet var det i går 40 000 mennesker som møtte opp for å synge «Barn av regnbuen» i protest mot at Andres Behring Breivik brukte denne sangen som eksempel på den flerkulturelle indoktrinering norske barn utsettes for. «Det er vi som vinner», sa Lillebjørn Nilsen i går.

Mediene var overbegeistret. «Den som ikke blir rørt av dette, må være gjort at stein» sa den mannlige kommentatoren på NRK. Blant de som ble rørt, sang og var med å «ta sangen tilbake» var kulturminister Anniken Huitfeldt.

De som var med på sangen i går, ville vise støtte til de som er blitt rammet. Å bruke noen minutter på å synge en sang, var jo en grei måte å markere at en er på det godes side i kampen mot det onde.

Mediene var veldig opptatt av om Breivik hadde hørt sangen utenfor rettsalen. Det hadde han neppe, men advokatene kunne bekrefte at han hadde fått det med seg. «Hva han sa»? Hva skulle han si? At de sang fint?

Et folkelig engasjement har sin verdi. Det reiser også en del spørsmål. Breivik kan igjen konstatere at noe han har sagt fører til en reaksjon. Det er han som legger premissene. 22.juli med ham i sentrum er i ferd med å bli et paradigmeskifte. Det er makt i negasjonen. I sin iver etter å provosere og lokke fram avstandstagen, oppnår han det han vil. Når nesten hundre prosent er i mot, er det som regel en promille som er for. Behring er på promillenivå.  Hans frykt er at han skal bli tiet i hjel og glemt. Det er ved å bli tatt avstand fra han regner med å vinne fram, sakte men sikkert. For han vil bidra til å øke spenningene i samfunnet.    

Breivik har lykkes med å ha fått det meste av opinionen, mediene, politikerne og ekspertene med seg i opinionskampen for at han skal bli ansett som tilregnelig. Målet er å drive ekstrempolitikk fra fengselet. Om han om et år makter å provosere såpass at folk tar til motmæle ved å synge, vil ha se det som en stor seier.   

Utenelanske observatører under seg. Her stiller 40 000 opp i gatene og synger. Inngangspartiet til rettssalen er dynget ned av blomster. Alle aktørene i retten hilsen på massemorderen. Han får forklare seg i det lange og breie. Her er ingen hatske utfall, ingen lar sitt sinne og frustrasjon få utløp, bare stille gråt og klynking. Det er en ro og verdighet en kan undre seg over.  Den stilen som ble lagt med rosetogene og «kjærlighetsmanifesteringen»  dagen etter 22.juli fortsetter. Utenlandske medier skriver om hvordan vi som nasjon klarer å takle traumet. I amerikanske medier viser de bilder fra norske fengsler med enerom og det hele og en en standard mange amerikanere ikke er i nærheten av. De under seg.

Det er mulig å tenke at vi representerer humanitetens høyborg og det ypperste av et rettssamfunn. Professor Nina Witoszek minner i en kronikk i Aftenposten i dag at det hun kaller den norske pasifismen også har en mørk side. Hun konstaterer at myke holdninger står sterkt i det norske samfunnet. Men i møte med det vonde, er ikke sang og mykhet svaret.

Hanne Nabintu Herland sa på Debatten på NRK at det beste hadde vært om Breivik var blitt skutt på Utøya. Hun ble umiddelbart kraftig satt på plass for å gi utrykk for holdninger som var i stride med de norske humanistiske idealer. Hun ga nok utrykk for stemninger i folket hun også. Men disse når i liten grad fram i den mediale settingen som gjelder nå. Men vi trener nok en debatt om politiet bør vise en større angrepskraft enn det de viste før de kom seg til Utøya.