Den folkelige mostanden mot Brussel og alt dets vesen begynner å bli så sterk at det på diverse kammers rundt om stilles spørsmål med om euroen må droppe for å redde restene av EU.
Franskmenn har egentlig ikke godt av valg. Da luller de seg inn i en virkelighet som ikke finnes lenger. Frankrike er ikke lenger en stormakt. Der er et land med store økonomiske problemer og et velferdssamfunn som knaker i sammenføyningene. I en uke til skal Nicolas Sarkozy og Francois Hollande overgår hverandre med å spille på de nasjonale strengene, strø rundt seg med løfter de ikke kan oppfylle og gjøre seg tøffe i trynet overfor EU. Det ender sannsynligvis med at Sarkozy må pakke seg ut av presidentpalasset og la Hollande flytte inn.
Det er blitt regelen i EU at folket feier de som har hatt ansvaret under finanskrisen av banen når det er valg. Folk håper nye koster kan gjøre det bedre. Men er man EU-medlem, er handlefriheten begrenset. Brussel holder medlemslandene i et økonomisk jerngrep.
EU-entusiastene i Brussel nærer en viss bekymring for hva Hollande kan komme til å finne på. Han varsler at han vil motarbeide kravene fra EU om kutt i de offentlige budsjettene. I så fall blir det frontkollisjon med Tysklands Angela Merkel som ikke vil vite av noe annet enn at hvert land kutter egne kostnader til krampa tar en om nødvendig. Gjelden skal ned. Basta.
Tvangstrøye
Det er denne strategien som over lengre tid er blitt angrepet av et helt batteri økonomer. De hevder det er meningsløst å kreve at alle land skal føre en lik økonomisk politikk. I noen land kan det forsvares å føre en keynesiask motkonjunkturpolitikk, altså bruke penger i nedgangstider for å få opp kjøpekraft og produksjon. Istedenfor er euroen blitt en tvangstrøye. Det øret nekter Tyskland å høre på. De motsetter seg også at den europeiske sentralbanken garantere for mer gjeld som i siste instans kan føre til at de får store deler av regningen for land som ikke klarer å gjøre opp for seg.
Denne uken ble det kjent at Storbritannia opplever en «dobbel dip», en nedgang i den økonomiske veksten i to måleperioder på rad. Det er dette kritikerne av kuttpolitikken advarer mot. Når kuttene blir for tøffe, slik som i Hellas, Spania, Portugal, Irland og Italia, dreper en vekstevnen i økonomien. En skrur seg nedover, inn i resesjonen og økt arbeidsledighet. Ikke en gang store, mektige Storbritannia klarer å hindre det.
I dag er det ventet at statsminister Mark Rutte i Nederland kaste kortene. Grunnen er at det Geert Wilders høyreorienterte Frihetspartiet PVV nekter å være med på kutte de milliardene EU krever. Dermed oppnår ikke regjeringen flertall. Løsningen blir sannsynligvis nyvalg, men det er langt fra sikkert det gir en avklaring.
I Hellas er det valg til helgen. EU-motstanden er intens. I verste fall får opposisjonen så stor oppslutning at den krisepakken som er vedtatt, står i fare.
Irland har gitt beskjed om at de vil ha folkeavstemning for å avgjøre om de vil gi Brussel rett til å godkjenne det budsjettet nasjonalforsamlingen har vedtatt. Utfallet er usikkert.
Situasjonen preges av at spenningene innad i EU og i hvert enkelt medlemsland øker. De politiske ytterfløyene i de enkelte medlemslandene styrker sin stilling øker. De fanger opp deler av de folkelige protestene.
Merkels kurs
Eurolandene sitter fast i klisteret. Det er frykten for hva som kan komme til å skje dersom euroen sprekker, som får dem til å slutte rekkene om den kursen Angela Merkel har staket ut. Den kursen blir verre å følge for hver uke som går der protestene fra folk øker i styrke og der en ikke kan vise til tegn på ta det går den rette veien.
Offisielt tror EU på at den medisinen de har foreskrevet til seg selv, etter hvert vil virke. Alternativet er at Tyskland gir opp sin kuttpolitikk eller at EU innser at de blir nødt til å oppløse eurosamarbeidet og la hvert enkelt land i større grad får styre seg som de vil. Sannsynligvis vil det føre til enda verre tilstander i en del land. Det får så være. En nasjon har rett til å bestemme over sin skjebne. Hvis et folk ikke godtar at det er i Brussel de viktigste avgjørelsene tas, nytter det ikke å stå i mot i det lange løp. Eksperter har alltid ment å vite hva som er det beste for folk. Demokrati er at folk selv får bestemme det – og eventuelt erfare at de tar skammelig feil.
Kommentar i Vårt Land 30.04.12