Splittelse i Europa

Den folkelige mostanden mot Brussel og alt dets vesen har feid Nicolas Sarkozy og regjeringen i Hellas av banene. EU-lederne holder på å miste kontrollen i et Europa der spenningene øker og splittelsen brer om deg.

Franske sosialister er over seg av begeistring over at Francois Hollande vant over Nicolas Sarkozy.  Det er 17 år siden Frankrike hadde en sosialistisk president. Forventningene til Hollande er formidable. Han kommer til å få kjørt seg før han vet ordet av det.

Det er blitt regelen i EU at folket feier de som har hatt ansvaret under finanskrisen av banen når det er valg. Folk satser på at nye koster kan gjøre det bedre. Men er man EU-medlem, er handlefriheten begrenset. Brussel holder medlemslandene i et økonomisk jerngrep. Det er dette Hollande vil gå til angrep på. Han varsler at han vil motarbeide kravene fra EU om kutt i de offentlige budsjettene. Det ligger an til frontkollisjon med Tysklands Angela Merkel som ikke vil vite av noe annet enn at hvert land kutter egne kostnader til krampa tar en om nødvendig. Gjelden skal ned. Basta.

Det er denne strategien som over lengre tid er blitt angrepet av et helt batteri økonomer. De hevder det er meningsløst å kreve at alle land skal føre en lik økonomisk politikk.  I noen land kan det forsvares å føre en keynesiask motkonjunkturpolitikk, altså bruke penger i nedgangstider for å få opp kjøpekraft og produksjon. Istedenfor er euroen blitt en tvangstrøye. Det øret nekter Tyskland å høre på.  De motsetter seg også at den europeiske sentralbanken garantere for mer gjeld som i siste instans kan føre til at de får store deler av regningen for land som ikke klarer å gjøre opp for seg.

For to uker siden ble det kjent at Storbritannia opplever en «dobbel dip», en nedgang i den økonomiske veksten i to måleperioder på rad. Det er dette kritikerne av kuttpolitikken advarer mot. Når kuttene blir for tøffe, slik som i Hellas, Spania, Portugal, Irland og Italia, dreper en vekstevnen i økonomien. En skrur seg nedover, inn i resesjonen og økt arbeidsledighet.  Ikke en gang store, mektige Storbritannia klarer å hindre det.

Statsminister Mark Rutte i Nederland vil kaste kortene. Grunnen er at det Geert Wilders høyreorienterte Frihetspartiet PVV nekter å være med på kutte de milliardene EU krever. Dermed oppnår ikke regjeringen flertall. Løsningen blir sannsynligvis nyvalg, men det er langt fra sikkert det gir en avklaring.

Irland har gitt beskjed om at de vil ha folkeavstemning for å avgjøre om de vil gi Brussel rett til å godkjenne det budsjettet nasjonalforsamlingen har vedtatt. Utfallet er usikkert.

Hellas i krise

Valget i Hellas i går ble et nederlag for de to partiene som har frontet «kuttpolitikken» – det konservative Nytt Demokrati og sosialistiske PASOK. De to har fått under 35 prosent av stemmene. Dermed har de ikke tilstrekkelig støtte til å danne regjering. Nytt Demokrati har fått flest stemmer. Lederen Antonis Samaras sier han vil denne en bred gresk samlingsregjering. Problemet er at de partiene en må ha med seg, har gått til valg på at de vil sette en stopper for den nedskjæringspolitikken som føres. De har fått kuttkravene fra Brussel fullstendig i halsen. I verste fall blir ikke de kuttene EU og Det internasjonale pengefondet har krevd, gjennomført.  Helles kan være ute av euroen i løpet av sommeren.

Det mest spesielle ved valget i Hellas er at ytterfløyene har styret sin stilling betydelig. Det nynazistiske partiet Gyllent daggry har etter 40 år fått plass i nasjonalforsamlingen. Kommunistene og den «kuttkritiske» venstresiden har også fått økt oppslutning. Ytterfløyenes styrkede stilling vil prege både parlamentet og det greske samfunnet.

Den samme tendensen ser vi i flere land. I Frankrike gjorde Marine Le Pen et brakvalg i første valgomgang. Nå legger hun opp til at hennes nasjonalsosialistiske parti, Nasjonal Front, skal vinne valget i juni slik at hun kan stå fram som leder for opposisjonen. Kommunistene gjorde også et meget godt valg. Hollande må altså forholde seg til en høyre og en venstreside som vil vise muskler. Det som forener høyre- og venstresiden er kampen mot Brussel.  

Merkels kurs

Eurolandene sitter fast i klisteret. Det spørs om Hollande får rikket dem løs. Det er frykten for hva som kan komme til å skje dersom euroen sprekker, som får dem til å slutte rekkene om den kursen Angela Merkel har staket ut. Den kursen blir verre å følge for hver uke som går der protestene fra folk øker i styrke og der en ikke kan vise til tegn på ta det går den rette veien.

Offisielt tror EU på at den medisinen de har foreskrevet til seg selv, etter hvert vil virke. Alternativet er at Tyskland gir opp sin kuttpolitikk eller at EU innser at de blir nødt til å oppløse eurosamarbeidet og la hvert enkelt land i større grad får styre seg som de vil. Sannsynligvis vil det føre til enda verre tilstander i en del land. Det får så være. En nasjon har rett til å bestemme over sin skjebne. Hvis et folk ikke godtar at det er i Brussel de viktigste avgjørelsene tas, nytter det ikke å stå i mot i det lange løp. Eksperter har alltid ment å vite hva som er det beste for folk. Demokrati er at folk selv får bestemme det – og eventuelt erfare at de tar skammelig feil.

Sjefen for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, tar nå til ordet for at EU må si noe mer enn «å kutte kostander». Han tar til orde for en «vekstpakt» i EUs regi og mener EU må diskutere hvordan en kan «bruke penger for å skape vekst». Spørsmålet er om Angela Merkel er rede til å skifte fokus og om Francois Hollande og Mario Draghi er enige om hva som bør gjøres.