Kjøpte stemmer

Den gedigne pengestøtten til Ap og Høyre representerer et demokratisk problem. Det er på tide å sette et tak for hvor mye en person eller organisasjon kan gi i støtte til et parti.

De tre siste årene har Høyre fått 31,1 millioner krone i gaver. Det er en økning fra 9,1 millioner fra perioden 2005-2008. Arbeiderpartiet har i samme periode gått ned fra 29 til 28,2 millioner kroner, viser en oversikt som Klassekampen har utarbeidet. Frp har økt sine inntekter fra 4,2 til 7,5 millioner kroner.

Forklaringen på Høyres store økning er store gaver fra noen få rikinger. 1 2008 mottok partiet en gave på 10 millioner kroner fra avdøde redermillionær Johan Jørgen Ugland. Det ble opplyst at bakgrunnen for gaven var misnøye med regjeringens endringer i rederibeskatningen, i arveavgiften og formueskatten. I 2010 ble partiet tilgodesett med ved 10 millioner kroner fra dødsboet til millionæren Leif Ø.W. Johnsen og ytterligere 2,7 millioner fra dødsboet til direktør Reidar von Koss. Stein Erik Hagen, Wilhelm Wilhelmsen, Christen Sveaas og Johan H. Andersen har også de seinere årene bidratt med store gaver til Høyre og Frp.

Ap får sine store gaver fra fagforbund innen LO. Det er  er det ikke mange millionærer å se på listen over bidragsytere til Ap. For de andre partiene snakker vi om småpenger sammenliknet med det Ap og Høyre mottar.

Det er ingen entydig sammenheng mellom pengestøtte og velgeroppslutning. Det er Frp et bevis på. De ble et stort parti før de fikk solid støtte fra rikinger. Det blir også for enkelt å hevde at når Høyre har gjort det så mye bedre i valg og meningsmålinger de siste årene, skyldes det at de har fått så mye mer penger til disposisjon.  Men selvsagt er det en sammenheng mellom økonomisk støtte og velgeroppslutning. Partiene bruker en god del ressurser på å samle inn penger. Det holder ikke med kun å basere seg på medlemskontingent. Partiene er avhengige av bidrag fra støttespillere.

Et problem

Dette representerer et demokratisk problem. Det som skjer er jo at økonomisk sterke organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner kjøper seg økonomisk innflytelse. LO sier rett ut at de gir store bidrag til Ap fordi de selv har  mest å tjene på det. Stein Erik Hagen har sagt at han støtter de partiene som vil fjerne formueskatten.

I USA er hele systemet basert på at politikere må skaffe seg økonomisk støttespillere. En del må gi seg i nominasjonsstriden fordi kassen er tom. Det er ikke så enkelt at det er milliardærene som avgjør valget. Barack Obama er eksempelet på at en ikke må være rik for å nå til toppen. Noen av Obamas suksess ved valget for fire år siden var at han lykkes med å mobilisere vanlige velgere og få store mengder med mindre pengebeløp. Men også Obama fikk støtte fra rikfolk som visste hva de gjorde. Selv om det ikke er formelt avtalt, vet politikere at økonomisk støtte skaper bindinger og gir redusert handlefrihet. Rike amerikanske bakmenn har avgjørende politisk innflytelse. Få eller ingen ser seg tjent med å snakke om det.

I Storbritannia opplevde det konservative partiet en krise da det for noen måneder siden ble avslørt at partikontoret arrangerte møter det er kunne komme tett på statsminister David Cameron dersom en betalte godt. En del er villige til å betale skyhøye beløp for å være der hvor det gjelder å «se og bli sett» og kanskje få et minutt eller to med statsministeren eller en statsråd. Avsløringen første naturligvis til en debatt om en er i ferd med å selge politiske innflytelse til høystbydende.

Habilitet

Her i landet er vi blitt overopptatt av habilitet. Vi burde debattere pengenes makt i et bredere perspektiv. Gaver gir innflytelse. Støtte skaper avhengighet. Det er ingen tvil om at den som gir støtte til et politisk parti øver innflytelse.

Det er bra at vi har fått åpenhet om hvem som støtter de politiske partiene. Den utviklingen vi har sett de siste årene, bør føre til en debatt om å sette et tak på hvor mye støtte en person eller organisasjon kan gi i støtte til et parti i løpet av en fireårsperiode. På denne måten synliggjør vi at store gaver representerer et demokratisk problem.