Alle mot Merkel

En hel verden ber Angela Merkel tvinge tyske skattebetalere til å redde euroen og sikre verdensøkonomien. Det kommer ikke til å skje med mindre tyskerne mener det er i deres egen interesse.

I dag møtes de 19 landene i verden med sterkest økonomi i tillegg til EU til det såkalte G20-møtet. De kommer til å samle seg om en innstendig oppfordring til Tyskland om å redde euroen. Det samme skjedde på G8-møtet som ble avholdt for vel en måned siden. Da var Barack Obama, Francois Hollande og David Cameron usedvanlig tydelige på at Tyskland har et spesielt ansvar for å sikre at verdensøkonomien ikke rakner. Det de mener, men ikke sier rett ut, er at de tyske skattebetalere skal garantere for at euroen ikke kollapser.

Eurokrisen vil ingen ende ta selv om EU i over et år har truffet diverse tiltak for å få kontroll. Hellas er ille nok. Men uansett hva som skjer i Hellas framover, vil ikke Hellas alene velte euroen. Det er Spania, EUs tredje største økonomi, som nå er det største problemet. Forrige helg trodde EU de hadde klart å løse den spanske bankkrisen ved å tilføre bankene 100 milliarder euro. Det holdt bare noen dager. For fire dager siden steg rentene på lån over 10 år som den spanske stat må ta opp til over syv prosent. Så høye renter er jevngodt med et livsfarlig strupetak. Nå sprer frykten seg for at Italia blir det neste land som får besøk av rentespøkelset.

Politisk union

Det kan ikke fortsette som nå, sier EU-sjefene i Brussel og i Den europeiske sentralbanken. Det kan gå helt galt i løpet av sommeren. Skal euroen reddes, må EU komme opp med en ny løsning på neste toppmøte i slutten av juni. Minimum av det som må gjøres, er at EU lager en finansiell union, et felles banksystem som gjør at man blir solidarisk ansvarlige for hverandres gjeld. Flere tungvektere innen økonomi og politikk mener det ikke er nok. Det tror det eneste som nytter, er at EU blir en politisk union som ledes av en regjering med full økonomisk beslutningsmyndighet over de enkelte nasjonalstatene.  Det kan de bare glemme. Velgerne i EU vil minst av alt underlegges en regjering i Brussel i en krisetid selv om finansfolk og politikere sier det er det beste.

Angela Merkel har gjort det klart at hun kan godta mer styring fra Brussel, men kun dersom hvert enkelt land først rydder opp i egen økonomi. Francois Hollande, Frankrikes president gjør det stikk motsatte av det hun mener han bør gjøre. Han har nå omgjort Nicolas Sarkozys beslutning og satt pensjonsalderen ned til 60 år. I Tyskland er den 67 år. Tyskland har også måttet bygge ned flere velferdsordninger og har en økende gruppe lavtlønnede. Alle land må begynne med å sette tæring etter næring, ellers går det virkelig galt, mener Merkel. Det er nok å vise til Hellas.  

Finanskrisen begynte som en krise innen finans- og banknæringen. Men de enkelte nasjonalstatene våget ikke å la banker og finansinstitusjoner gå konkurs. Derfor brukte staten de penger de hadde for å redde bankene. Det endte opp med at de enkelte statene pådro seg gigantisk gjeld. Nå sitter de i klisteret. Finansfolkene tror fortsatt ikke politikerne våger å la gedigne banker gå konkurs. Nå klamrer de seg til håpet om at Tyskland, som er det eneste landet med økonomiske kjempemuskler, vil stiller alle sine konti til disposisjon for at de som har mest, ikke skal tape det meste.

Tyskerhatet

Det er ikke EU-lederne som er beslutningstakere i denne situasjonen. Det er ikke den tyske regjeringen eller Angela Merkel heller. Det er de tyske velgerne. De vil ikke gi ved dørene. Det vet Angela Merkel

Eurokrisen handler nå om langt mer enn penger. Spenningene innad i Europa øker faretruende. Ytterste fløy til høyre og venstre har størst framgang i flere land. Tyskland må vokte seg for å framstå som den «store stygge EU-ulven», som en autoritær makt som vil knekke andre land. Slik framstilles de i Hella og tyskerhatet mer røtter fra Den andre verdenskrig har blusset opp.

Utviklingen i Tyskland kan også komme ut av kontroll. Hvis Angela Merkel går med på å løse eurokrisen ved å presse tyskerne til tøffere kutt i offentlige utgifter og punge ut for å redde andre land, vil det fort kunne gi ny næring til nasjonalistiske høykreftene som kan ulme i det tyske folkedypet.

Kommentar i Vårt Land 18 juli