Det spørs om det finnes nok ideologisk kraft hos politikerne til stå i mot selvbestemmelse og liberalisme på verdiladede områder.   

Det er ingen bombe at professor Janne Haaland Matlary nå melder overgang til Høyre. Den tidligere KrF-politikeren meldte seg ut av KrF i fjor fordi hun så seg lei på at KrF ikke gjorde det klart ut det av ideologiske grunner aldri kunne bli aktuelt å samarbeide med Ap. Begrunnelsen for å finne sin plass i Erna Solbergs flokk, er at «Høyre er det eneste partiet i Norge som er fundamentalt opptatt av å gi prinsipielle svar på hvor politikkens grenser går», skriver hun i Dagens Næringsliv (DN).

En skulle nesten tro det var Lars Roar Langslets verdikonservative parti Matlary har meldt seg inn i. Det ligger imidlertid halvveis på sotteseng. Høyre har latt prinsipper fare, flyter av gårde i tidens strømmer og føres av trendenes vinder mot stadig større velgergrupper. I en del verdisaker KrF er opptatt av, er avstanden mellom Høyre og Ap ikke mye å snakke høyt om. Der KrF tenker i hjertesaker, tenker Matlary i prinsipper. Det er hun som har kommet på andre tanker, ikke KrF som har endret seg.

Liberale tanker

Tenketanken Civita representerer et korrektiv til den ideologiske utvanning om har skjedd i Høyre. De hiver stadig innpå liberalistisk tankegods i den politiske debatten. Høyre kan trenge flere som kan føre arven fra Langslet og Inge Lønning videre. Janne Haaland Matlary må gjerne bidra til å skjerpe den ideologiske debatten på høyresiden med å bringe inn flere perspektiver fra sitt kristne, humanistiske livssyn. Ambisjonene er det i alle fall ikke noe i veien med. Hun legger ikke skjul på at hun er klar for en post som statsråd eller statssekretær i en ny borgerlig regjering.

Påstanden om at det først og fremst er Høyre som er opptatt av å trekke grensene for politikken, kan diskuteres. Den som for alvor i sommer har tatt til orde for at politikerne bør holde fingrene fra fatet, er Unge Venstres leder, Sveinung Rotevatn, som også er aktiv i Civita-sammenheng. I DN listet han opp 21 «ting vil kan tillate». Blant dem var aktiv dødshjelp, vin i butikk, park og når som helst på døgnet, cannabis, poker, asylsøkere i arbeid, proffboksing, alkoholreklame, eggdonasjon, surrogati, friskoler uten religiøst grunnlag, salg av seksuelle tjenester og søndagsåpne butikker.

Andre fulgte på med hyllest til liberalismens idealer og påstander om at folk var lut lei politikere som skal styre på områder i samfunnet der individene selv kan få bestemme. En av de som avviser liberalismen som ledestjerne, er Eskild Skjeldal, stipendiat i teologiske etikk ved Det teologiske Menighetsfakultet. Han peker på at mennesker ikke bare er frie slik liberalismen hevder. Vi er også ufrie, underkastet vår vilje til destruktivitet og ondskap og følgelig en manglende evne til å ta konsekvensene for våre valg. Derfor må vi akseptere at det settes grenser for vår frihet, mener han.

Styringskåthet

Den er nok større politisk styringskåthet blant de rødgrønne enn i den borgerlige leir. En av grunnene er at man i sosialdemokratiet har større to på fellesskapsløsninger og at den enkelte i mindre grad skal være sin egen lykkes smed. De vil motarbeide de forskjeller som oppstår i samfunn der de sterkeste og beste vinner fram. For å finansiere det velferdssamfunnet vi har utviklet, kreves det et relativt høyt skattenivå. Det er en sammenheng mellom vilje til politisk styring, høyt skattenivå og gode velferdsordninger.  Om Høyre og Frp kommer til makten, vil det bli større frihet på flere områder, lavere skatt og mindre til en del velferdsordninger. Forskjellene i samfunnet vil bli større. Det er konsekvensen av at man i større grad vil la mennesker leve ut sin frihet. Noen flere bli vinnere – og noen flere tapere.

Når det gjelder synet på aktivt dødshjelp, eggdonasjon, surrogati, og salg av seksuelle tjenester går de politiske skillelinjene på kryss og tvers. Liberalistene mener at dette får folk finne ut av selv – og velge ulikt ut fra eget livssyn. De ser ut til å ha vinden i ryggen for tiden. Folk vil bestemme over eget liv og realisere egne muligheter. Det spørs om det finnes nok ideologisk kraft hos politikerne til stå i mot selvbestemmelsen på disse områdene.

Kommentar i Vårt Land 9.august