Stoltenbergs svikt

Jens Stoltenberg feiler når han møter 22.juli-kommisjonens flengende kritikk med kontinuitet framfor brudd og «revolusjon» når det gjelder styring og ansvar,

På denne tiden i fjor var Jens Stoltenberg en helt. Han ble hyllet nasjonalt og internasjonalt for måten han taklet 22.juli-terroren på. Han gjorde alt riktig når det gjaldt å representere og kommunisere inn i det emosjonelle traume offentligheten befant seg i. Ut fra et maktperspektiv gjorde han også alt riktig da han nedsatte 22.juli-kommisjonen og fikk opposisjonen med på at en skulle vente et helt år til en tok den avgjørende debatten om ansvar.

Sist høst gjorde han to feil. Den første var at han lot Knut Storberget i alt for stor grad framstå som en forsvarsadvokat for politiet. Storberget så det som sin oppgave å demme opp for usaklig kritikk. Det er forståelig at han inntok denne rollen. Det ligger i ryggmargen hos en god leder å forsvare sine når en opplever at de utsettes for  kritikk en mener er ufortjent. Problemet er at dette fort bikker over i et selvforsvar og tildekking av egne tvilsomme disposisjoner.

Det er denne ryggmargsrefleksen som første til at Jens Stoltenberg gjorde sin andre feil. Han sa i Stortinget at det var han, ingen statsråder alene, som hadde det hele og fulle ansvar for 22.juli. Han gjorde  kritikken som var framkommet om til et mistillitsforslag og svarte på det uten at det var fremmet. Dermed låste Stoltenberg 22.juli i en «meg eller ingen» situasjon. Det avtvinger en viss respekt at en statsminister stiller seg bak sine ministre.  Problemet er at han  samtidig sendte et signal om at ansvar ikke er reelt.

Håndplukket

Det neste som skjer, er at politiet i mars legger fram sin egen rapport som der de tar til etterretning egen innsats uten å si klart i fra om hvilke feil som ble gjort. Ingen skal heller her stilles til ansvar. Alle gjorde så godt de kunne. Det fikk holde.

I løpet av det siste året er ledelsen i PS og Justisdepartementet skiftet ut. Regjeringens håndplukkede mann og nær venn av Jens Stoltenberg, Øystein Mæland er satt til å bestyre politiet. Store deler av året har han vært i pappapermisjon.

Etter Jens Stoltenberg og Grete Faremos pressekonferanse i går, ble konklusjonen at ingen skal stilles til ansvar for skandalene 22.juli.  Alt skal skli videre med de som nå er på post. Vi skal tro at Grete Faremo vil rydde opp- assistert av Øystein Mæland selvsagt.

Etter 22.juli-kommisjonens rapport er det på sett og vis forståelig at Stoltenberg ikke vil at  22.juli  skal få  føre til at noen statsråder må trekke seg. Jens Stoltenberg har selv sviktet. Han er blitt varslet om at han burde foreta seg noe for å få til en raskere stengning av Grubbegata. Han lot det være. Stolenberg sitter i glasshus og kan ikke kaste stein.

Ingen konsekvenser

Beredskapen og politiets innsats 22.juli er en skandale- og regjeringen mener det ikke skal få konsekvenser for noe. Det er så pass ille at det er en viss fornuft i det når VG på lederplass i dag konkluderer med at Jens Stoltenberg bør gå av.

Jens Stoltenberg akter å bli sittende. Å ta ansvar er i følge ham det samme som å bli værende på post og rydde opp. Politikkens høyeste mål er å beholde makten for å få gjennomført det en ønsker. Derfor vil Jens Stoltenberg selvsagt ikke gå av. Hadde vi nå hatt en mindretallsregjering, ville dens dager vært talte. Det  finnes ikke et alternativ til Jens Stoltenberg. Hvis velgerne mener han burde tatt ansvar ved å trekke seg, må de markere det ved neste valg.

Om det blir reist mistillit mot regjeringen i Stortinget, er et annet spørsmål. Det er ikke sikkert Erna Solberg ser seg tjent med en slik markering.

Kontinuitet

I går beklaget selvsagt Jens Stoltenberg de vesentlige manglende ved beredskapen i Norge og at politiet kom for seint til Utøya. Den slags beklagelser er ikke så mye verd lenger. Til og med PST har beklaget at de ikke klarte å stoppe Andres Behring Breivik, men de mener de ikke kunne gjort noe mer. Øystein Mæland har beklaget at politiets kom for seint til Utøya, men innrømmet ingen feil. Jens Stoltenberg snakker med alvor og formidler kontinuitet framfor brudd når han kommenterer rapporten. «Takk, for mange gode forslag, de skal vi vurdere nøye og vi har dessuten gjort mye allerede»- omtrent slik høres det ut. Det Stoltenberg burde sagt, var at han er «sjokkert over hvor ille det var, at han ikke kan forstå at politiet og 22.juli-kommisjonen har så ulike versjoner av hva som  skjedde og at det det er behov for en skikkelig oppvask i politiet» – noe i den duren. Istedenfor blir det prat om at beredskapen skal styrkes, vi skal lære og bli bedre. Når politiet ikke er bedre på selvkritikk og oppdragsgiver, regjeringen, ikke signaliseres at en revolusjon er på gang, forventer en da at så veldig mye vil skje?

Det er jo det manglende samsvar ord og handling, at planer ikke blir iverksatt, at ledere ikke tar håndfaste grep 22.juli-kommisjonen kritiserer. 22.juli kommisjonen avkler  styringssystemet i Norge. Det handler ikke bare om ressurser. Det handler om ledere som ikke få fullmakter til å lede og ta ansvar. Det er utviklet en sikkerhetskultur i politiet som viste seg ikke å fungere da det gjaldt.

Vi får den beredskapen vi vil ha. Når Grubbegata ikke ble stengt har vi alle et ansvar. Hvorfor satte ikke mediene dette høyere oppe på dagsorden, hvorfor skrek ikke politikere ut? Listen over de som var naive er lang. Grubbegata handler først og fremt en kollektiv, tverrpolitisk svikt.

www.twitter.com/magnelero