”Mer åpenhet og demokrati”, sa Jens Stoltenberg. 22.juli-kommisjoen svarte med å bygge et avlyttingssikkert rom for hemmelige samtaler – for å få sannheten på bordet.
Noe av det første 22.juli-kommisjonen foretok seg, var å be statsministeren om å få unndra deler av rapporten de skulle lage fra offentligheten. Det ville være enklere å få fram alle sider ved saken hvis folk kunne forklare seg anonymt, var argumentet. Raskt var mediene og politikere på banen og sa at nå får vi se om Stoltenberg mente det han sa om åpenhet etter 22.juli. Han mente det. Offentlighetsloven måtte legges til grunn og hele rapporten offentliggjøres.22.juli-kommisjonen lot seg ikke stoppe. Her satt det erfarne folk som vet at full åpenhet ikke duger om en vil få hele sannheten på bordet. De valgte å forholde seg til virkeligheten slik den er, ikke slik den burde være. De fikk derfor bygget et eget avlyttingssikkert rom. Der fikk de som regnet med det ville bli bråk om de sa det de visste, snakke i all hemmelighet. De var ikke interessert i å stå fram som varslere. De vet at de som regel ødelegger karrieren. De har lest nok av historier om varslere som er blitt frosset ut. Det fristet ikke. I hemmelighet og med garantier om full anonymitet våget det svare på det de ble spurt om.
Hodet i sanden
Norsk Redaktørforening står som strutsen med hodet godt ned i sanden i slike saker. På et prinsipielt grunnlag er de i mot at en kommisjon skal bruke hemmelige kilder slik som pressen selv gjør. Argumentet er at pressen og offentligheten ikke da får innsyn i det som ligger til grunn for konklusjonene.
22.juli-kommisjonen brydde seg ikke om å ri prinsipper. De valgte sin metode de visst var nødvendig. Resultatet ble en annen versjon av det som hadde skjedd enn det som var kjent fra politiet og PSTs egen vurdering og pressens graving. Noen ganger er det slik at det er sannhet og hemmelighet som går hånd i hånd.
Alle partier snakker varmt om åpenhet i forvaltningen. Med offentlighetsloven i hånd kan en i dag hente ut utrolige mengder saksdokumenter fra stat og kommune med. De sukker og stønner i forvaltningen og må ansette stadig flere folk for å holde orden på papirer, mailer og SMSer som det kan bli spørsmål etter. Men det er bare på papiret det blir mer åpenhet. Makten kryper alltid i skjul. De seinere årene har bruken av hemmelige regjeringsnotater, såkalte «R-notater» eksplodert.
– Vi har fått en helt ny type saksbehandling under de senere samarbeidsregjeringene og spesielt med de rødgrønne. Saksbehandlingen går så å si under jorden, sier seniorrådgiver Margaret Hagevik i Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) til Aftenposten etter å ha undersøkt hva som er på gang.
Det samme vil skje om de borgerlige kommer til makten. Når en skal finne politiske løsninger, nytter det ikke med full åpenhet. Da vil mediene og interessegrupper kaste seg inn i prosessen og fortrolige samtaler blir umulige. Når det skal være full åpenhet for eksempel rundt styrets arbeid i helseforetakene, vil viktige avgjørelser bli tatt på kammerset på forhånd. Slik er det bare. Dagens medietrykk gjør mer åpenhet umulig i praksis.
Søkere i hemmelighet
Nå skal det ansettes ny politidirektør. Da er loven slik at stillingen skal lyses ut og søkerlisten offentliggjøres. Full åpenhet – på papiret her også. Ikke i praksis. Det vanlige er å engasjere en hodejeger og at det i praksis er klart hvem som får jobben når søkerlisten offentliggjøres. Slik ble Øystein Mæland ansatt. Anne Aasheim ble sjef for Norsk Kulturråd og Siri Hatlen sjef for Oslo Universitetssykehus, omtrent på samme måte. Alt var ordnet på kammerset før søkerlisten ble offentliggjort. Virkeligheten er nå en gang slik at en ikke kan regne med at de beste vil stå på offentlige søkerlister uten at de i praksis har fått jobben. Derfor skjer det at rett som det er at en tredjedel av søkerne til rådmannsstillinger trekker seg når søkerlisten skal offentligjøres.
Lyngdal kommune lot en hodejeger vurderte 20 aktuelle personer til jobben som rådmann. Tre av dem ble til og med intervjuet av tillitsvalgte og formannsskapet. Da søkerlisten ble offentliggjort, sto det bare et navn der. Det var han som var blitt bedt om å søke. Nå er de sendt klage til sivilombudsmannen. De får nok ei skrape for å ha fått tatt for mye hensyn til hvordan virkeligheten dessverre er.
Kommentar i Vårt Land 20. august