Det er høysesong for skråsikre meninger og lettvinte skrivebordsløsninger frikoblet fra maktens realiteter. Kravet om at Jens Stoltenberg må trekke seg, er kun en av dem.
Det er høysesong for skråsikre meninger om ledelse etter 22.juli-kommisjonens rapport. Før helgen sto opposisjonslederne i kø for å belære Grete Faremo om ledelse, at det handler om tillit og tydelighet og at man ikke skulle gjøre det slik hun hadde gjort det i forhold til Øystein Mæland. Ledere som er synlig offentlig opplever ofte at folk som står utenfor mener å vite best hva en skal gjøre. Når politikere siterer læreboka i ledelse som kritikk av en politisk motstander, kan man som regel ta det meste med en klype salt. De hadde sannsynligvis gjort akkurat det samme om de var i Faremos situasjon.
Uriaspostene
Grete Faremo forstår seg på jus og makt. Det må en beherske dersom en skal få utrette noe som leder på de fremste uriaspostene for tiden. Hvis man har som jobb å kritisere og skape tvil rundt statsråder, som opposisjone jo har, finner man alltid noe en kan kritisere en statsråd for. Siv Jensen var den som bruste kraftigst med fjærene. Hun må ha forlest seg på kommentator Frithjof Jacobsen som i VG beskriver beskriver «sparkingen» av Mæland som særdeles iskald og kritikkverdig. Siv Jensen tar til orde for at Stortingets Kontroll og konstitusjonskomite bør se på saken. Det komme neppe til å skje. Faremo har sitt på det tørre i forhold til formalitetene. De kommer ingen vei. Vi bør bli spart for at man i Stortinget stiller spørsmål til en statråd om hun hadde tenkt på hva en etatsleder følte.
Opposisjonen kan selvsagt mener med stor stemestyrke at hun burde gitt Mæland sparken på en bedre måte. Hun kunne forsøkt å kombinere tydelighet og mykhet slik Jens Stoltenberg gjorde da han meddelte Karita Bekkemellem at hun måtte slutte som statsråd. Her var det både klem, blomster og «lei meg»- snakke og innpakking i bomull så godt det lot seg gjøre. Det gikk ikke så bra. Bekkemellem ble rasende og forteller historien om den myke og unnvikende Stoltenberg i begynnelsen av boken sin.
Det holder ikke å framstille det som en ulykke eller stryk i ledelse at en sjef ikke umiddelbart får svar på om han har tillit eller ikke. Faremo og Mæland snakket sammen tirsdag. De hadde avtalt nytt møte fredag. Verre er det ikke. Ideelt er det heller ikke. Det er slik det blir noen ganger i kriser.
Faremo lykkes i løper av noen timer å få på plass en ny sjef for Politidirektoratet som har bred tillit, alle er enige om er godt kvalifisert og som utvilsomt har et bedre grunnlag enn Øystein Mæland for å rydde opp. Skal Faremo måles på resultater, kommer hun godt ut. Hun har også skiftet ut ledelsen i Justisdepartementet uten at det ble særlig støy rundt det.
Legge ned direktoratet
Det er også høysesong for lettvinte løsninger også. Professor Peter Gottschalk ved BI sier til NRK at Politidirektoratet bør nedlegges fordi de ikke evner å ta mot kritikk. Det er i sannhet en spesiell begrunnelse for å gjøre endringer i forvaltningen. Siv Jensen sier hun også vil legge ned Politidirektoratet og dermed sparke alle som var ledere under Ingelin Killengreen. På Frps skrivebord ser dette utmerket ut. Det er imidlertid en overhengende fare at det vil bety en sterkere detaljstyring av politiet fra departementets side. Direktorater opprettes i et forsøk på å legge større ansvar for gjennomføring ut fra departementene. Frp gjør klokt i roe seg ned og jobbe grundig med saken før de serverer løsningene. En kan spørre enhver byråkrat og få vite at kjappe politiske løsninger er et økende problem i forvaltningen i dag. Det er det som gjør at det i praksis blir så vanskelig og uforutsigbart å lede i offentlig sektor. Ingelin Killengreens største problem var alt Knut Storberget ville ha utført, helst i går, men i alle fall i morgen. Slik er politikken blitt, mer og mer kortsiktighet, mindre langsiktighet.
Filosof Øyvind Kvalnes ved BI har skrevet en kronikk i Dagens Næringsliv i dag hvor han ber Jens Stoltenberg om å trekke seg. Han mener Stoltenberg forkludres hele ansvarstenkningen ved å bli sittende, filosoferer han.
Det Kvalsnes glemmer er at det gjelder andre lover i politikkens verden en i organisasjoner og bedrifter. En statsminister står ikke ansvarlig for noen andre enn velgerne. Det vil være å svikte sine velgere om Jens Stoltenberg trekker seg på grunn av en sak. Han har fått mandat til å sørge for at programmet til de rødgrønne blir gjennomført. Hvis han personlig hadde vist seg uskikket til å være statsminister, ville det vært noe annet.
All ledelse har i seg et maktelement. I politikken er det dominerende. Det foregår beinharde maktkamper internt og eksternt. Interessegrupper kjemper som løver for å vinne fram med sitt syn. Derfor ser ikke alt som skjer særlig pent ut. For den som har fått makt, gjelder det å holde på den. Man holder på makten ved å bruke makt når det trengs.
Politikken inneholder også signalelementer. Det vil selvsagt være et sterkt signal, om Jens Stoltenberg skulle trekke seg som statsminister. Det høres fint ut at han skulle gjør det for å vise folk hva ansvar betyr. Konsekvensene av å gjøre det, vil sannsynligvis føre til at AP ville mistet enda flere velgere. Det man signaliserer ved å trekke seg for å ta ansvar er jo samtidig at man ikke er i stand til å styre landet.
Den som ber Jens Stoltenberg trekke seg befinner seg et stykke fra den politiske virkeligheten, med mindre man er opposisjonspolitiker eller vil benytte anledningen til å bekjempe regjeringen. Det er legitimt. Som ledd i en politisk kamp, kan det gi god mening å kreve Stoltenbergs avgang. Statsministeren trenger imidlertid ikke å påta seg oppgaven å signalisere noe annet annt enn at han han har fått ansvaret for å styre landet så velgerne vil.