Hun ble selv utsatt for et røvertokt og har nå satt norgesrekord i å skifte ut sjefer i forvaltningen.

På julebordet til Norsk Forsiktighetsforening, som for det meste består av jurister, byråkrater og et knippe angstfylt politikere, vil Grete Faremo i år bli tildelt den store «føre var-medaljen» for korrekt utøvelse av habilitetssjekk. I Stortinget derimot vil vi denne uken kunne observere Siv Jensen og Erna Solberg verkende etter å få sette tennene i henne for måten Øystein Mæland ble avviklet som politidirektør på. Men de kommer ingen vei. Faremo har opptrådt formelt uangripelig. Hun er best i klassen. Med en gang spørsmålet om habilitet ble bragt på bane, gikk hun til departementets avdelingen for «bedømmelse av vennskap og andre snurrepiperier» og fikk som svar at hun ikke var inhabil, men «kanskje nesten». Lovavdelingen hadde nemlig fått med seg at det kunne tenkes av Mæland måte slutte, og da var de to vel nære. Men Grete Faremo bedyret at hun ikke en gang hadde begynt å tenke på om tiden for Mæland var ute. Hverken i departementet eller på Stortinget holder de seg med tankelesere. Så det er ikke godt å vite. Det er omtrent som den som på vei ned fra timeteren i badebukse får spørsmålet om en ikke våget å hoppe, svarer at en ikke hadde tenkt på det, men kun var oppe for å se på utsikten.

Snirklet tale

Faremo er jurist og kan i gode øyeblikk overgår selv Jonas Gahr Støre når det gjelder å presisere og drive «på den ene, på den andre siden»-snakk. Før hun er ferdig kan en snegle ha kommet seg over veien. Da hun var forsvarsminister, virket det ikke som vi var i krig i Afghanistan i det hele tatt. Vi deltok bare i «skarpe operasjoner»- og det var ikke soldater der, men «personell som skal beskytte befolkningen». Hun har svart belte i snirklete formuleringer. Det kan komme godt med for en statsråd på en uriaspost, men irriterende for journalister på jakt etter tydelig tale.

Faremo framstår ikke som noen stemmesanker for Ap. Hun er ikke som forgjengeren, Knut Storberget, som kunne komme med et utspill i mediene før frokost og et annet før like før han gikk til køys. Det flyter praktisk talt ikke populisme i Faremos årer. Hun er en iverksetter- sterk, tydelig og effektiv. Hun er blitt norgesmester på å skifte ut sjefer. I de ti månedene hun har vært justisminister har Janne Kristiansen blitt avviklet som PST-sjef, Morten Ruud og Hans Olav Østgaard som toppledere i Justisdepartementet og Øystein Mæland som politidirektør. «Faremo»-metoden er ikke spesielt støyende. I forhold til Mæland viste hun at «taushet er makt». Det er drepen for en leder i krise å ikke få bekreftet at han har full tillit. Da må en trekke seg. For Mæland var det like greit at han selv fikk ta regien for sin avgang.

«Stoltenberg»-metoden

Da Grete Faremo selv fikk sparken som statsråd av Thorbjørn Jagland, hevdet hun offentlig at hun var blitt utsatt for et røvertokt. Selv forsøker hun å opptre mer sofistikert. Hun kunne selvsagt sagt rett ut til Mæland at han måtte slutte Da hadde det nok blitt mer bråk. Faremo er ikke typen til å turnere «Stoltenberg»-metoden. Han prøvde med klem, «lei meg» og blomster for å blidgjøre Karita Bekkemellem da hun ble skifte ut som statsråd. Hun ble rasende av å bli møtte med påtatt mykhet samtidig som hun fikk en knyttneve i trynet.

22.juli-kommisjonens rapport som et eneste stort knyttneveslag i magen, ikke bare for regjeringen, politiet og de som har ansvar for beredskapen. Den rammer også norsk forvaltningspraksis. Grete Faremos oppgave er å ta synlige grep og snart kunne fortelle at det virker. Det er mange skjær i sjøen. Før helgen kunne mediene fortelle at det nye nødnettet, som har kostet seks milliarder, ikke holder mål.

Det er kraft i klypa når Grete Faremo tar fatt i noe. Jens Stoltenberg kunne neppe funnet noen bedre til å rydde opp.  Nå er hun i gang med sitt livs største oppgave. Da må hun ha nøkkelmedarbeidere hun vet er blant de dyktigste som kan skaffes. Samtidig vet hun at en statsråd som vil utrette noe raskt og effektivt, ikke må bomme på noen av de tusen formalitetene som opposisjonen og mediene for tiden elsker å henge seg opp i. Skjønt hun trenger ikke frykte. Hun har en sjef som har sagt til henne: «Jeg vil aldri svikte deg og aldri forlate deg, ikke før velgerne eventuelt svikter meg».

 

Kommentar i Vårt Land 27 aug.