Det er Kristin Halvorsen, ikke Audun Lysbakken, som må bære ansvaret for at SV er i ferd med å gå til bunns. SV-velgerne kan like godt velge Rødt eller Ap. Det haster både for Ap og SV å komme seg ut av den rødgrønne tvangstrøyen.

 

SV har hatt stor betydning i norsk politikk. Deres historiske rolle er å representere et alternativ perspektiv på utenrikspolitikken og hindre at ikke Ap har beveget seg for langt inn mot sentrum. Da SV søkte makt i 2005 og fikk det, gikk det galt. Da hadde partiet en oppslutning på ni prosent. Nå ligger de på pluss minus fire prosent. Det har gått litt opp og ned i ulike perioder, men i det store og hele har SV tapt omtrent like stor oppslutning år for år. En helfrelst statistiker vil forlenge den kurven han ser og konkludere med at SV ved valget neste år får en oppslutning på rundt 3,5 prosent. Under sperregrensen og full katastrofe. Skjer det, kan vi få en diskusjon om partiet like godt kan legges ned. De som hører til den radikal fløy i partiet, kan da melde overgang til Rødt, mens de andre like godt kan finne seg til rette på venstresiden i Ap.

Rødt på offensiven

Bjørnar Moxnes,  Rødts unge og lovende leder, sier det mange radikale SV-ere ønsker å høre. Rødt kan seile opp til å bli det partiet SV en gang var. De var ikke interessert i makt. De ville påvirke samfunnet gjennom den oppmerksomheten og posisjonen et parti representerer. Rødt vil legge premissene for den politiske debatten. Et lite parti kan ha en dagsordensettende funksjon hvis de makter å gjøre sitt alternativ syn relevant utenfor egne rekker. Det har SV vært et eksempel på opp igjennom historien.

Selv om Audun Lysbakken nå er ute av regjeringen og står friere til å markere SVs politikk, hjelper det i liten grad. Hans utspill oppleves ikke som viktige nok. Det er det SV foretar seg og får ansvar for i regjeringen som slår igjennom. Når SV må stå til ansvar, sier velgerne takk for seg. Det er det som har skjedd i hele den perioden SV har hatt regjeringsmakt.

Kristin Halvorsen ledet SV inn i dødens posisjon. Hennes strategi har vært å holde ut regjeringssamarbeidet med Ap nær sagt for enhver pris. Hun har hatt null tro på at SV ville ha øke sin oppslutning om de hadde funnet en god sak for å bryte ut av det rødgrønne samarbeidet på. Hun kan vise til KrF som eksempel. De har ikke økt oppslutningen etter at de gikk ut av regjeringen og i syv år har stått fritt til å markere sin selvstendighet og å profilere egen politikk.

Det var riktig av SV å gå inn i den rødgrønne regjeringen i 2005. Men det har ikke vært riktig å regjere seg selv ned i graven.  Audun Lysbakken representerer venstresiden i SV, men har framstår like regjeringstro som Kristin Halvorsen. Han burde ikke ha nerver til det lenger.  

Hvis SV blir liggende undre sperregrensen utover høsten, bør Audun Lysbakken sørge for å få SV ut av regjeringssporet. Dagens Næringsliv skriver i dag at de helt til topps i Ap hverken har tro på Lysbakken som leder, partiets evne til mobilisering eller den politiske strategien.  Den slags er det all grunn for Lysbakken til å fnyse av. Ap kan ikke fortelle SV noe som helst om hva Lysbakken bør foreta seg. Ap har nok med seg selv for tiden.

Trofastheten selv

Også Jens Stoltenberg er som trofastheten selv i forhold til det rødgrønne samarbeidet. Det virker som om Stoltenberg fortsatt tror det vil være mulig for de rødgrønne å vinne valget neste år. Det er mulig han bare later som. Det brer seg nå en oppfatning innad i Ap og i mediene om at Jens Stoltenbergs dager som statsminister er talte.

Jens Stoltenberg bør endre strategi før det er for seint. Han bør lansere sin plan B som går ut på at han vil lede en mindretallsregjering dersom Ap blir det største partiet etter valget neste år. Det ligger innenfor mulighetenes grenser. Dette vil skape ny dynamikk i den politiske debatten, ikke minst innad i den borgerlige leir. Det kan være en fordel for Ap i valgkampen.

Mye kan skje i politikken på et år. Ingen kan utelukke at de rødgrønne ikke kan komme tilbake og få flertall også ved valget neste år. En leders oppgave er å handle ut fra kalkulert risiko knyttet til ulike alternativer. Strategi er å foreta smertefulle valg. Jens Stoltenberg burde kunne lese tidens tegn og innse at den strategien han har fulgt i syv år, vil føre ham ut av statsministerkontoret neste år. Han må droppe flertallsregjeringen og gå for en mindretallsregjering for å styrke sin posisjon i kampen mot Erna Solberg.