I Kulturdepartementet gjør de alt etter boka og i tråd med de statlige lederidealene. Det er derfor det kommer meldinger innefra om at tilstanden er kritisk.

Kronikken til Eivind Tesaker, avdelingsdirektør i Kulturdepartementet, i Aftenposten i går, har vekket oppsikt. Han gir det byråkratiet han er en del av det glatte lag. I korthet går kritikken ut på at det er for mange beslutningsledd fra saksbehandler til statsråd. Flere steder er det syv nivåer. Den elektroniske  saksbehandlingen som er innført, sparer en ikke tid på. Det flagrer mer papir i departementene enn noen gang. 50 kr papir per ansatt er det i Kulturdepartementet. Det lages stadig håndbøker som skal lette arbeidet, men en skal ha oversikt over «hjelpen» også. Det går mye tid med til diverse interopplæring om alt mulig som ikke bare er kjekt å ha, men også kjekt å kunne. Alle prosesser tar lengre tid. Alle skal arbeides på kryss og tvers og alle hensyn skal ivaretas. Målet er å søke konsensus slik at en unngår kritikk. Og så gjelde det å passe som smeden på at en ikke bryter noen regler, retningslinjer eller pålegg fra i tillegg til at en må passe på at en ikke kan blir kritisert fra Riksrevisjonen, statlige tilsyn eller Stortingets kontroll og konstitusjonskomite. En må også tenke på hva mediene kan komme seg til å interessere seg for. Resultatet er at det brer seg en kultur preget av frykt for å gjøre feil. Det betyr at det blir fattet færre beslutninger. Kontroversielle saker blir liggende. Tresaker mener det produseres for lite i departementet.  Flinke folk vil ikke ha det slik. De vil være med på noe de opplever som viktig og meningsfylt. Tesaker mener byråkratiet svekkes ved at for mange gode folk slutter på grunn av tingenes tilstand.

Tesaker lever en systemkritikk. Det er ikke en kritikk mot departementsråd Kristin Berge. Hun er den typen leder man ønsker seg som leder for et departement.  Berge er systemets kvinne. Hun leder etter boka for god ledelse i staten.

Plattform for ledelse

Staten har utarbeidet en egen plattform for ledelse. Her er det nettopp konsensusledelse som holdes fram. Idealet er lederen som tar alle mulige hensyn. Det står om prosess og samarbeid side opp og side ned. Det står lite om beslutningskraft, at ledere  noen ganger må bruke makt og overkjøre noen for å få saker igjennom, at ledere må regne med å få kritikk og at man ikke bør plages særlig med det. Det er en idealisert, harmoniserende ledertekning som heies fram. Ingen er uenig i noe som helst som står i den statlige plattformen for ledelse i statsforvaltningen. Drøvtygging har gjort sin gjerning.

I et byråkrati er man opptatt av å gjøre tingene riktig. Ledelse handler om å gjøre de riktige tingene. Ikke i et byråkrati. Der er det slik at også ledelsen må være mer og mer opptatt av å gjøre tingene riktig. Og ikke nok med det. Alle må være opptatt av å kunne stille statsråden i et best mulig lys. Derfor må det som kommer ut fra et departement drøvtygges i informasjonsavdelingen.  Deres oppgave er også å passe på at det som ikke er til statsrådens fordel ikke kommer ute, med mindre det handler om informasjon en kan kreve med henvisning til offentlighetsloven.

Det tar mye tid å gjøre alt riktig. Det blir stadig flere lover og bestemmelser en skal forholde seg til og ulike hensyn som skal veies i forhold til hverandre. Bak en regel står det alltid en interesse, sa Gudmund Hernes en gang. Interessegruppene er sterke. De lar en ikke få fred om det er en sak som er viktig for dem.

Tesaker kritikk er heller ikke rettet mot statsråd Anniken Huitfeldt. Hun er ikke spesielt passiv eller redd av seg. Før henne tronet Trond Giske i departementets kongestol. Med Giske følger det handlekraft til tusen. Han snudde opp ned på mye i departementet. Her ble det fattet kontroversielle avgjørelser på løpende bånd. Anniken Huitfeldt hadde det første året hun var minister sin fulle hyre med å ta ned alle ballene Giske hadde spilt opp.

Handlingslammelse

Tesaker kritikk bør ikke overraske. Vi har hørt den i ulike varianter før.  Fordi han har tjent dette systemet i årevis og er dyktig, bør han lyttes til. Han sier mye det samme som Erik Solheim sa for noen uker siden. Han mener frykten for feil virke handling slammende. «Det er så mange lover en skal forholde seg til at man må bryte noen for å få gjort noe, sa Solheim. Han vil revisorkulturen som preger departementene til liv og istedenfor fremelske det han kaller en «ingeniørkultur»

Ingeniørene skaper, bygger, driver på, finner på noe nytt, prøver hvordan det virker. Det er det det er for lite av i offentlig sektor. Erik Solheim var innenfor og fikk ikke gjort noe med systemet. Eivind Tesaker er innenfor og vil sannsynligvis oppleve det samme. Bård Vegard Solhjell ga i fjor ut en bok der han var inne på noe av svakhetene når det gjelder å fatte «store beslutninger». Han er også systemets mann.

Men alt håp er ikke ute. Når flere reiser kritikk, beredes grunnen for å gjøre endringer. De vil ikke først komme i departementene. Skal noe skje, må det skje i politiet. Det er her en må vise at en kan styre på en annen måte. Det haster. Det er Grete Faremo som har ballen.

Hva som bør skje, er tema en annen gang.