Hvis EU kommer seg helskinnet gjennom krisen, bør Norge bli medlem av det «EU-light» som vi nå aner konturene av.

Å søke om medlemskap i en organisasjon som preges av kaos og der det meste kan gå galt, er selvsagt uaktuelt. I løpet av et år eller to vet vi hvilket EU vi snakker om. EU kan utvikle seg på en måte som gjør et norsk medlemskap mer aktuelt enn dagens EØS-avtale. I forbindelse med toppmøtet i EU som pågår i disse dager,er det ikke lenger ett, men to EU vi aner konturene av. David Cameron har sagt lenge at EU bør består av eurolandene og de som står utenfor euroen. Da EU bestemte seg for at den såkalte «finanspakten» skal føres inn i de enkelte lands lover, stemte Cameron i mot. Da ble Storbritannia stående alene.

I sommer kom vedtaket om å utvikle en felles bankunion og arbeide videre mot en sterkere integrering. Cameron gjorde det klart at en det ikke var aktuelt for Storbritannia å bli med i en bankunion når de har sin egen valuta.

I september la sentralbanksjef Mario Draghi fram en plan om at sentralbanken skulle kunne gi ubegrenset hjelp til land og banker som trenger det, dersom et land ber om det og aksepterer at de blir «satt under administrasjon» av EU, slik som Hellas for eksempel. Men for at dette skal fungere, må de ha på plass en felles bankunion og et felles banktilsyn.

Francois Hollande mener det haster med å få det nye banksystemet på plass. Han vil det skal være klart ved årsskiftet. I går ble det bestemt at det skal arbeidet jevnt og trutt videre, men at endringene i banksektoren ikke skal iverksettes før en eller annen gang i 2013. Hollande frykter det er for seint.

EU-lederen forsøker å skape et inntrykk av at de nå er i ferd med å løse eurokrisen. Faktum er at de ikke er kommet lenger enn å skaffe seg verktøy som de kan bruke. Om Tyskland vil bruke det, er en helt annen sak. Fortsatt er det et hav av avstand mellom Hollande og Angela Merkel når det gjelder hva som skal til for å løse eurokrisen. Det som for Merkel er helt sentralt, nedbygging av nasjonalstatenes myndighet til fordel for et sterkere EU, vil ikke Hollande snakke om en gang. Han aviser tanken om at det skal holdes en folkeavstemning i Frankrike om at man skal avgi mer suverenitet til EU. EUs president Josè Manuel Barroso snakker med stadig større begeistring og alvor om at det er helt nødvendig å etablere en europeisk union for å redde euroen.

Det nye som har skjedd, er at Sverige og Danmark har funnet hverandre. De vil nå kjempe for et todelt EU slik som David Cameron har gått inn for. Danmarks statsminister, Helle Thorning- Schmidt snakker riktignok bare om at de må akseptere et EU i to hastigheter. Det var jo slik euroen ble innført. Meningen er at alle land skal innføre euroen, men de skal bare få mer tid på seg. De vil nok det skal være lov å vente til evig tid.

Sveriges statsminister Fredrik Reinfeldt har ved flere anledninger stilt kritiske spørsmål til en felles bankunion for hele EU. Nå stiller Danmark og Sverige en rekke krav. De vil ganske enkelt ikke bli ansvarlige for andre EU-lands gjeld. De sier i realiteten det samme som Tyskland.

Ingen ting tyder på at Barroso får det EU han ønsker seg. Skal EU jobbe videre med sine omfattende unionsplaner basert på euroen, må de samtidig lage et system for de landene som ikke vil være med i den indre eurokjernen.

David Camerons standpunkt er at eurolandene ikke har noe valg. De har sagt A og må si B, de må danne den politiske union som Barroso snakker om og som Hollande ikke vil vite av. Cameron varsler at han vil trekke seg lenger bort fra de direkte økonomiske samarbeidet i EU. Han vil at Storbritannia skal være medlem i et EU basert på de fire friheter, ikke en «superstat» overordnet de enkelte nasjonalstatene. Det er eurolandene som må bli en slik «superstat» som Cameron ikke vil være med i, neppe Sverige og Danmark heller.

I vinter lå det an til at EU ville kjøre en «enten, eller»-linje i forhold til Storbritannia. Nå har de i alle fall ikke Danmark og Sverige med seg på en slik linje.

Hvis EU-kommer seg velberget gjennom krisen, kan de fremstå, ikke med «to hastigheter», men med to medlemsordninger, en «gigantisk unionsstat» med euro, bankunion, folkevalgt president og finansminister, og en rekke frittstående land som ikke er med i euroen, men som er forpliktet på alt som følger av de fire «frihandelsfrihetene».

Helle Thorning-Schmidt sier fleksibilitet er nødvendig for at EU ikke faller fra hverandre. Samtidig er hun klar på at de land som ikke innfører euroen, vil få mindre innflytelse. Det kan flere land leve med. Norge lever med EØS-avtalen selv om vi vi har fint lite innflytelse over det EU-pålegger oss. Det er et demokratisk problem, men det er nå det politikerne har samlet seg om.

Det «EU-light» som  Helle Thorning-Schmidt er i ferd med å rydde plass for, er det få grunner til at Norge ikke skal bli medlem av. Når vi ikke er medlem i EU, er det fordi vi ikke vil avstå suverenitet. Det EU som David Cameron ser for seg, og det er mulig avstanden mellom ham og Thorning-Schmidt og Reinfeld etter hvert ikke vil bli så stor, er det få grunner til at Norge ikke skal være medlem av.

Her legges det opp til en stor EØS-debatt fram mot valget. Det eneste dette fører til, er å svekke de rødgrønne. Ap og Høyre vil aldri sette EØS-avtalen i spill. Framfor å gå i selvforsvar for EØS-avtalen, bør norsk politikkere gi støtte til tanken om å utvikle et «EU-light» der Norge er selvskrevet medlem.