Tidligere ledere i KrF har noe å lære av Gro Harlem Brundtland og Lars Sponheim. De klarte å la den nye partiledelsen lede i fred. I KrF ser vi «hornet på veggen»- fenomenet utfolde seg
De tidligere lederne i KrF, Kjell Magne Bondevik, Einar Steensnæs og Valgerd Svarstad Haugland har vært så lenge i politikkens toppskikt, at de hjemme antagelig har hengende en plakat der det står «husk du har gått av». Slikt må en minnes på, men det hjelper bare et stykke på vei. På forsiden i Aftenposten forrige uke var hovedoppslaget, utrolig – men sant, at de tre partiveteranene fraråder Knut Arild Hareide å gå inn i regjering med Høyre.
Hareide sier han har fått med seg hva de tre mener, at han ikke er enig og at det nå er han som er partileder. Det er den tidligere nestelederen Einar Steensnæs som målbærer veteranens frykt for hva som kan komme til å skje om KrF igjen havner i regjering med Høyre, for ikke å snakke om hva som kan skje om også Frp får være med. Valgerd Svarstad Haugland svarer kledelig at hun nå er fylkesmann og ikke vil delta i en offentlig debatt, men internt er hun lagt fra taus som østers. Kjell Magne Bondevik sier han ikke vil være «horn på veggen» og avslår å kommentere Steensæs sine uttalelser. Fiffig. Det er nettopp «hornet på veggen» som var Bondeviks posisjon da han tidligere i høst uttalte til NRK at KrF ikke burde tenke tanken en gang på å regjere sammen med Frp.
Det de tre veteranene mener at KrF ikke skal være med på noe annet enn å avsette Jens Stoltenberg og innsette Erna Solberg som statsminister. Når Høyre er blitt større enn kjempen Goliat og KrF er blitt mindre enn David, regner de med KrF blir trampet flat i regjeringskontorene. Derfor anbefaler de at KrF går til valg på parolen: «Uansett hva som skjer, vi skal ikke i regjering». Det er i sannhet et merkverdig standpunkt. Det minner om de som kan bli så redd midtveis i en stige at de ikke våger gå verken opp eller ned.
Halvert oppslutning
Vi bør lære av historien, sier Einar Steensnæs. Av historien kan man lære at KrF praktisk talt ble halvert i den tiden Bondevik var statsminister. De fikk 6,8 prosent av stemmene ved valget i 2005. Etter at de nå har hatt syv år på å bygge seg opp utenfor maktene sødme og plage, har de mistet ytterligere en til to prosent av velgerne. Det hjalp ikke å gi Svarstad Haugland skylden for det elendige valgresultatet i 2003 og nærmest tvinge henne til å trekke seg. Dagfinn Høybråten maktet ikke å få partiet oppover på meningsmålingene, og så langt har ikke Knut Arild Hareide klart det heller. Å være utenfor maktens korridorer, er så visst ikke noe lykkeland. Å definere seg som frittstående stemmekveg for Frp og Høyre i Stortinget, blir en neppe større og lykkeligere av.
KrF har kjørt en god prosess innad for å avklare regjeringsspørsmålet. I høst har de landet på et standpunkt som virker rimelig samlende. Knut Arild Hareide er krystallklar på at KrF ikke går med i en regjering uten at de får betydelig gjennomslag for saker som er viktige for KrF. Både KrF og Venstre tviler sterkt på om Frp vil komme dem i møte. Er Frp i regjering nødvendigvis noe som er så mye verre enn Venstres nyliberalisme og Høyres hang til å forsvare rikfolkets interesser? De som kommer til å få det mest vond i en eventuell borgerlig fireparti-regjering, er Frp. De lider fort samme skjebne som SV og må uansett valgresultat belage seg på krype under 10 prosent på meningsmålingene før snøen har smeltet i 2014.
Henge over skulderen
Hvis KrF etter å ha stått på gangen i åtte år, allerede nå skal kunngjøre for alt folket at de ikke lenger tåler å komme inn i et regjeringskontor, kan partiet like godt melde overgang til museumsavdelingen.
Nå har Aftenposten trukket det litt langt. Svarstad Haugland og Kjell Magne Bondevik har ikke uttakt seg offentlig. Det er Knut Arild Hareide som har bekreftet de rådene de har gitt ham. Og de tre og vil være aktive støttespillere for Hareide. Han er deres kandidat og de ønsker å bidra til at han lykkes.
Men i iveren over å gi råd, kan det bli galt. Mange KrF reagerte på oppslaget Aftenposten. Den beste måten å støtte Hareide på, er ikke å henge over skuldrene på ham. Det har vært nok baluba rundt ledere og nesteledere i KrF om ikke veteranene nå skal klusse det til, selv om det ikke er meningen.
Det er beintøft for å være forhenværende. De er tungt å slippe taket. Det koster å si ”ingen kommentar” når en ser den nye ledelsen innta standpunkter en ikke deler eller er spørrende til. Det virker som om veteranene i KrF bør trene seg på å holde fingrene fra fatet selv om det er godt ment når de fortsett vil ha en finger med i spillet. De kan lære av Gro Harlem Brundtland og Lars Sponheim for eksempel. De har vært meget bevisst på å ikke blande seg inn i den nye partiledelsens strategi.