Riksrevisjonen er i ferd med å utvikle seg til et petimeter med tellemani, og Jørgen Kosmo møter sterkere motbør for synsing som ikke holder faglige mål. På tide å skjerpe seg for å unngå vingeklipping.  

«Riksrevisjonen svartmaler bevisst landets sykehus, henger ut ansatte og skaper utrygghet blant pasienter og pårørende». Kraftsalven kommer fra Lars Haukaas, administrerende direktør for arbeidsgiverforeningen Spekter der sykehusforetakene og en rekke statlige og halvstatlige bedrifter og etater er medlemmer. I innlegget i VG arresterer Haukaas  Riksrevisjonen for å ha brukte overskrifter som «Sykehusene trikser med ventelister» og «Pasientene blir lurt» i pressemeldinger de sendte ut i forrige uke i forbindelse med offentliggjøringen av revisjonsrapportene.

Faktum er at ventetiden ved sykehusene er blitt kortere, hevder Haukaas. Han peker på at Riksrevisjonen ikke har påvist eksempler på at ansatte eller sykehus manipulerer. Regelverket er imidlertid uklart. Skal påbegynt behandling registreres den dagen man kommer til sykehuset for å klargjøre hvilken behandling som skal gis eller når en operasjon faktisk gjennomføres?

Durer i vei

Haukaas mener Riksrevisjonen durer i vei med sin tolkning uten å ha skikkelig støtte i fagmiljøer. Han kritiserer Jørgen Kosmo for en «tabloid framstilling som fører til at behovet for opprydning drukner i krigsoverskrifter og spissformuleringer.

Vi må oppfattet dette angrepet på Riksrevisjonen som skrevet på bestilling. Det er nok av statsråder, departementsråder og etatsledere som er lei Riksrevisjonen. Ikke for det de finner av feil, men for Jørgens Kosmos måte å utøve sitt verv på. Han har egenhendig gitt Riksrevisjonen en rolle den ikke var tiltenkt. Slik lyder kritikken. Og Riksrevisjonen har est ut. I dag har de 540 ansatte. Det er tre ganger så mange som i Finland, dobbelt så mange som i Danmark og 80 prosent flere enn i Sverige. Dette viser hvor stor kontrolliveren i Norge er.

Jørgen Kosmo ble riksrevisor i 2006. Under hans ledelse har Riksrevisjonen stått fram som en nådeløs kritiker av forhold i offentlig sektor som ikke holder mål. Kosmo har vært en sentral politiker i Ap i en årrekke. Han har vært stortingsrepresentant, statsråd, stortingspresident og fylkesmann. Ingen har kommet på den tanke at Kosmo har forsøkt å spare sine egne for kritikk. Han legger aldri fingrene i mellom og har fått mange gode tilbakemeldinger på at han har vært så tydelig. Det er bra, men når han vil fleske til, må han vite at han har solid bakgrunn for det han sier. Det er her det svikter.

Riksrevisjonen bommet på tolkningen av reglene for pensjons til stortingsrepresentantene. Da Trond Giske var kulturminister kritiserte han Riksrevisjonen for å se på Norsk Tipping med snevre forvaltningsbriller uten å ta inn over seg at det de driver med for en stor del er næringsvirksomhet. I forrige uke pekte Giske på at sammenlikning av styrehonorarer i statlige selskaper ikke holder mål. Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas mener Riksrevisjonen bommer når de mener de kan si noe om effektivitet ved å sammenlikne bevilgninger og antall timer programproduksjon.

Et «synseelement»

Tradisjonelt har revisorstanden representert fakta, den sikre kunnskap, den entydige dom om noe er galt eller riktig ut fra lover og regnskapsskikk. Men Jørgens Kosmo er det ført inn et «synseelement» i revisjonen. Riksrevisjonen har utviklet seg til en meningsprodusent om hvordan det står til i offentlig sektor. Derfor er det etter hvert begynt å bli normalt å være uenig med Riksrevisjonen. Riksrevisjonen har beveget seg fra å være uavhengig dommer til å bli en meningsmotstander.

Kosmo blir i økende grad kritisert for å spille en politisk rolle. Når han presenterer sine funn som viser avvik i forhold til de mål som er satt, viker han ikke tilbake for å si at «det er for dårlig». Om det er for dårlig, er det politikerne som må avgjøre, hevder Kosmos kritikere.

Kritikere er det etter hvert blitt mange av. De tidligere statsrådene Kristin Clemet og Odd Roger Enoksen mener det er behov for presisere Riksrevisjonens mandat. De vil ikke overlate til Riksrevisjonen selv å avgjøre hvordan de skal utføre sin forvaltningsrevisjon.

Riksrevisjonen er det ypperste det rådende byråkratiske telleregimet har skapt. Riksrevisjonen skal ikke bare påse at regnskapet er riktig ført og at bilagene stemmer. De skal også finne ut av om det politikerne har bestemt, faktisk skjer. Det er en utmerket tanke. Men da holde det ikke å synse. Det er revisjonen helt enig i. Derfor forsøker de å skaffe seg objektiv viten. De teller og teller, sammenlikner og vurderer og mener de ut fra det kan trekke slutninger om kvalitet og effektivitet, selv om de ikke er fagfolk. Det er dette fagfolk kritiserer dem for. En faglig aktivitet kan ikke objektiviseres ved å brytes ned på tellbare størrelser. Skal man gjør det, må det i tilfelle være fagfolk som legger premissene og foretar tolkningene.

Effektivitetsvurdering

Kritikken Lars Haukas handler i bunn og grunn om dette. I sitt ønske om å ha fokus på det som ikke fungerer godt nok, rører Riksrevisjonen det til ved å presentere en kvalitets og effektivitetsvurdering som ikke har rot i sykehusene selv. Riksrevisjonen framstår som et «utenpåinstans» som ikke får skikkelig tak i det de driver på med innenfor. For Riksrevisjonen er ikke en faginstans, men en flokk med tellere.

Både Helsetilsynet og fylkeslegen hadde med assistanse av noen «tellere» hatt langt bedre forutsetninger for å bedømme kvalitet og effektivitet i sykehusene.

Det er den samme «telleiveren» som gir seg utslag når det gjelder styrehonorarer i selskaper der staten har eierinteresser. Riksrevisjonen har funnet ut at timebetalingen varierer noe voldsomt og maner til større bevissthet. Her må en minne om at styrer også lever i et marked. Vil en ha de som regnes for de beste styremedlemmene, koster det mye.

Folk som har gode til å telle og tror man fanger best inn virkeligheten med denne typen rasjonell bearbeidelse av komplisert aktivitet, har en tendens til også å trekke klare konklusjoner. Fagfolk som har blikk for alt som hører den kompliserte hverdag til, er gjerne noe mer tilbakeholde med å konkludere, og i alle fall med å spissformulere seg slik Riksrevisjonen gjør.