Den som blir rørt eller feller en tåre får all verdens oppmerksomhet og vinner debatten i en stadig sterkere emosjonsdrevet offentlighet. Den klare tanke er det så som så med.

VG-kommentator Frithjof Jacobsen representerer den nye tid, den emosjonsstyrte kommentator. I «Debatten» på NRK torsdag ble han mektig beveget over sine egne ord til støtte for den 25 år gamle kvinnen som har anklaget Roger Ingebrigtsen for å ha utnytte henne seksuelt da hun var 17 år. Det er noe rørende ved en kommentator som er på gråten over sin støtte til den svakeste part i en vond og vanskelig sak. Man kan også mene det vitner om et visst mot å hevde at alle andre snakker tull og at programlederen er på jordet ved å bringe inn spørsmål som den harmdirrende kommentator mener ikke har noe med saken å gjøre. På twitter ble Jacobsen overøst med støtteerklæringer og ble debattens desiderte vinner.

Jacobsen fikk også medieoppslag fordi han uttalte at han var opprørt over måten Øystein Mæland «fikk sparken på» som politidirektør. Det er ikke mediene i mot at kommentatorer leverer sinne, opprørthet, sjokkopplevelser, snørr og tårer, søvnmangel, redusert matlyst eller hva det skal være som tilleggsytelser til en vanlig nøktern mening.

Sterke følelser

VG er avisen for de sterke følelsene. Ingen kan ta folket på pulsen som VG. Før var VG kjent for saklige og analytiske kommentarer. Nå skal de helst være personlige og gjerne fråde av emosjonalitet. Hvem føler sterkest i dag, værsågod spaltene er din. Det skal ikke være langt og analytisk. Det skal være nært og emosjonelt.  Frithjof Jacobsen, Elisabeth Skarsbø Moen og Eirik Mosveen er best på å levere varene. Redaktør Hanne Skartveit kan det også.

Unge kvinner, sex, noe eldre menn og politisk maktkamp. Det damper emosjonalitet av dette. Trykket blir så sterkt at kommentarfeltene i avisene må stenges, Ingebrigtsen må gjemme seg unna i Frankrike og kvinnen som sa fra om sine opplevelse, må trekke seg fra stortingslisten og gå i hi.

Det er 20 år siden Richard Sennet skrev boken «Intimitetstyranniet».  Det handler om at skillet mellom det private og offentlige oppheves. Personlige opplevelser og følelser bringes til torgs som premisser for den politiske debatt. Fornuften, analysen, den reflekterte samtale må vike plassen for det som berører. Den som feller en tåre, får alle den oppmerksomhet en kan drømme opp. TV-kameraene er der på et blunk hvor det serveres ekte varer. Tårer og følelser skaper en gjenkjennelse som er gull verd for den som jakter på flere seere og lesere.

Den som blir rørt, scorer alltid poeng. Ikke bare i mediene, også på arbeidsplassen. En tåre gir sympati. Den som forårsaker tåren ligger gjerne tynt an. Der følelsene rår grunnen, kan ledere komme til å måtte slite hardt for at fornuften skal få overtaket.

Ledere må gjerne felle en tåre eller tale med gråtkvalt stemme. Det gir poeng. Det er fint og menneskelig. Men for all del, ikke vis hissighet, for ikke å snakke om sinne. Det er drepen. Liv Signe Navarsete vet hva det er å slite med å oppvise «adrenalinkontrollert ledelse».  Hun sa sin hjertens mening til en kvinne som demonstrerte mot nedleggelse av lokalsykehus. Hun ble lei seg og Navarsete så sint ut. Dermed måtte hun be om unnskyldning framfor TV-kamera.  Hun tråkket uti den enda en gang i høst i forholdet til ungdomspartiets leder. Igjen måtte hun legges seg paddeflat, be om unnskyldning og love bot og bedring og mindre hissighet

Kalde Stoltenberg

Da politiet utviste Maria Amelie fordi hun ikke hadde lovlig opphold her, kokte mediene over i sympati, støtte, følelser og omsorg. Den ellers noen lunde varme Jens Stoltenberg ble framstilt som ufølsom, kald, hard og umenneskelig. Han måtte forsvare prinsippene og systemet som skal sikre alle lik behandling. Det viste seg etter hvert at et flertall av folket var enig med regjeringen.

-Vi har grått mer enn dem, sier Martin Kolberg til VG. Bakgrunnen er påstandene om at ansatte i Lier kommune skal ha begynt å gråte etter møter med bestefar Kolberg som kjemper for et verdig liv for sitt multihandikappede barnebarn og sin stedatter som er alenemor. Kolberg innser nok at han har tatt hardt i, men unnskylder seg med at han er veldig sliten og at det menneskelig å vise følelser i slike situasjoner. Han spiller selv på følelsens strenger ved å framstille seg som offer.  Det sammen var Roger Ingebrigtsen opptatt av da han sto fram og ba om unnskyldning. Det gjelder å være tidlig ute når en vet at en ikke kan unngå den uregjerlige, emosjonsstyrte offentligheten de mest mulig personlig skal på bordet.

Kommentar i Vårt Land 10 des.