Når Liv Signe Navarsete forsøker å påvirke regjeringen til å legge E6 i tunnel gjennom Lærdal, gjør hun jobben sin og er habil så det holder. At beslutningen regjeringen fattet er uklok, er noe annet.

Jobben til en politiker er å påvirke og fatte beslutninger. Velgerne vil ha politikere som står på for å sikre sine særinteresser. I Lærdal er alle skjønt enige om at den nye E6 bør legges i tunnel gjennom bygda for å unngå støy og forurensing og ødelegge mer av kulturlandskapet. Daværende samferdselsminister Marit Arnstad gikk inn for tunnel, men en kortere en enn den som til slutt ble valgt. Den løsningen regjeringen landet på kort tid før de gikk av, koster 400 millioner mer enn om veien ikke blir lagt i tunnel. Vegdirektoratet kunne ikke anbefale denne pengebruken. De hevdet samfunnsnytten av tunnel ikke sto i forhold til kostnadene.

Det skjer hele tiden at politikerne velger løsninger som er samfunnsøkonomisk tvilsomme. Det hadde vært samfunnsøkonomisk langt mer lønnsomt å legge E18 i tunnel et stykke i det tett befolkede området mellom Oslo og Asker. Selv om en tunnel her ville koste det dobbelte, hadde kostnadene per husstand som fikk nytte av det bli en brøkdel av «nyttekostnaden» i Lærdal.

Samfunnsøkonomisk ulønnsomt

Den nye regjeringen har varslet at de i større grad vil legge det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt til grunn for den utbygging av veinettet som skal skje framover. Med Sp i regjering nytter ikke det. De kjemper for distriktenes interesser. I de åtte årene de har hatt makten, er det blitt bygget veier og tunneler som nåværende regjering ikke vil gå inn for.

Når hele Lærdal, et enstemmig kommunestyre, mener at E6 bør legges i tunnel, blir ikke Liv Signe Navarsete inhabil fordi om gården hun bor på vil ha stor nytte av at E6 legges i tunnel. Hun taler hele bygdas sak, ikke sin egen. Det er så uproblematisk det kan få blitt at hun forsøkte å påvirke miljøvernminister Bård Vegard Solhjell til å velge den løsningen folk i Lærdal ønsker seg.

Abid Raja (V) var den første som skrek opp om at dette var en alvorlig sak og at Kontroll- og konstitusjonskomiteen måtte behandle den. Framfor å synse i vei, burde han ha bestrebet seg på å opptre prinsipielt ved å klargjøre hva han mener er problemet. Det var forfriskende at Kristin Halvorsen i går tok et oppgjør med det politiske habilitetshysteriet. Kjernen i det hun sa er at det er fullstendig skivebom å kritisere Navarsete for at hun følger opp det velgerne hennes er opptatt av.

Liv Signe Navarsete bør skrives ut av denne saken jo før jo heller. Kontroll- og konstitusjonskomiteen bør selv klare å trekke den konklusjonen.

Et annet forhold som er brakt inn er at regjeringen fattet denne beslutningen få dager før de gikk av. Dette er en sak komiteen kan vurdere om det er grunnlag for å ta opp. Det kan være det er behov for en prinsipiell grenseoppgang om hva en regjering som sitter på oppsigelse kan foreta seg. En slik sak har ikke noe med Navarsete å gjøre. Det er samferdselsministeren og miljøvernministeren som utreder og beslutter i slike saker. Skal komiteen ta opp denne saken, er det Jens Stoltenberg som bør stilles til ansvar. Det er han som skal påse at den avtroppende regjeringen han leder holder seg innenfor den konstitusjonelle sedvaneretten.