Ultimatumstrategier

Hvis de borgerlige partiene utstyrer seg med diverse ultimatum i et håp om å kapre velgere, ender de opp med å begrense sin handlingsfrihet og øke sin fallhøyde

Det er ingen grunn til å tvile på at Venstre, Kr.F., Høyre og Fr.p. er fast bestemt på å sende Jens Stoltenberg ut av statsministerkontoret etter valget i september. Derfor er de opptatt av å demonstrere for velgerne at de er i stand til å samordne sin politikk. Denne uken kunne de fire partiene fortelle at de nå er enige om hjemfallsretten. Det er et skritt i retning om en felles holdning til statlig eierskap og energipolitikk. Men på dette området er det også uenighet. For Høyre og Fr.p. er det viktig å oppløse statlige monopoler og innføre konkurranse der det er mulig. De varsler endringer for Statoil og Statkraft. De vil at staten skal selge seg ned fra 67 til 51 prosent i Statoil. Høyre har også planer om å dele opp Statskraft. Det er verd å merke seg at konsernsjef i Statkraft, Christian Rynning-Tønnesen, ikke nøyer seg med å si at han tar til etterretning det eieren til enhver tid beslutter. Han sier til Dagens Næringsliv i dag at det er best for Statkraft å framstå som et eget konsern.

Høyre kan vente seg et politisk rabalder uten like om de går for en sterkere privatisering av elektrisk kraft.

Blod på tann

Kr.F. skal ha satt foten ned når det gjaldt hjemfallsretten. Det ser ut til at det kan ha gitt blod på tann. I Klassekampen i dag varsler Kjell Inge Ropstad (Kr.F.) at partiet bør stille som ultimatum at det ikke skal åpnes for oljeboring i Lofoten og Vesterålen dersom de skal gå inn i en regjering.

Høyre og Fr.p. vil tillate oljeboring i de aktuelle områdene. Venstre og Kr.F. er imot. SV er også imot, men dette spørsmålet har ikke «ultimatumstatus» i partiet. SV nøyer seg med å markere sitt syn sterkt og tydelig. Det kan godt være SV sier nei til å fortsette i regjering om de vinner valget og Ap gjør det klart at de vil åpne for oljeaktivitet i Lofoten. Noe annet er det å kjøre saken fram som et ultimatum nå.

Kjell Inge Ropstad vil arbeide for at landsmøtet skal vedta et ultimatum om oljeutvinning i Lofoten. Det vil neppe skje. Hvis man skal stille ultimatum på dette området, vil det nok være folk i partiet som mener det er like viktig å stille ultimatum på andre områder. Kr.F. har sagt at de ikke vil godta at det skal kuttes nevneverdig i bistandsbudsjettet, heller ikke i bevilgningene til landbruket, at vi fortsatt skal ha streng lovgivning på det bioteknologiske området, at kirkesamfunnene fortsatt skal kunne vie ektepar, at bevilgningene til kirken ikke skal trappes ned, at flere asylsøkerbarn som har bodd lenge i landet skal få opphold, for eksempel.

Smertegrense

Et parti som søker makt når ikke fram ved å produsere ultimatum på rekke og rad. Det er bare én eller to saker et parti kan gi ultimatumstatus. Alle forstår at Senterpartiet ikke vil sitte i en regjering som søker om medlemskap i EU. Ap sa klart i fra at de ikke ville trekke norske styrker ut av Afghanistan. I sin tid sa Kr.F. nei til å sitte i en regjering som gikk inn for selvbestemt abort.

Politikk handler om å gi og ta. Når en skal inn i forhandlinger, må en ha klart for seg to forhold: Hvor smertegrensen går i forhold til aktuelle saker og hva det er viktigst å få gjennomslag for. Dette bør en ikke snakke høyt om på forhånd – det reduserer mulighetene for å få gjennomslag. Partiene må argumentere for sine saker til krampa tar dem i håp om å nå fram hos velgerne. Det er noe annet enn å vifte med ultimatum.

Forhandlinger om å danne regjering kan ikke skje etter modellen for lønnsforhandlinger. Da gjelder det å snakke høyt om sine krav og demonstrere for medlemmer og offentligheten at en har vilje og evne til å kjempe dem igjennom.I politikken handler det mer om kompromisser og å sluke kameler enn å nå fram med ultimatum.