Liv Signe Navarsete måtte ha EØS-realitetene inn med teskje av Jens Stoltenberg – og gikk glipp av en god valgkampsak. Det ender med at SV og Sp demonstrerer maktesløshet når de begynner å kjempe kamper de kan vinne
I Nationen i går ville ikke Liv Signe Navarsete bekrefte at Sp ikke ville kreve en reforhandling av EØS-avtalen om de rødgrønne vinner valget i høst. I går kveld måtte hun gi seg. Det skjedde etter at parlamentarisk nestleder i Ap, Martin Kolberg, hadde bedt SV og Sp om en rask avklaring. I går rykket også Jens Stoltenberg ut og gjorde det klart at det ikke ville bli aktuelt å forhandle med SV og Sp om endringer i EØS-avtalen; den ligger fast. Hvis SV og Sp vil være i regjering med Ap, er dette en forutsetning på samme måte som det er en forutsetning at Ap ikke vil søke om medlemskap i EU så lenge de er i regjering med SV og Sp.
Om ikke realitetene har gått opp for Liv Signe Navarsete og Audun Lysbakken tidligere, så kom de til sannhets erkjennelse i går. Til NRK og flere medier i dag, sier nesteleder Trygve Slagsvold Vedum og Audun Lysbakken nøyaktig det Jens Stoltenberg vil høre. En skulle nesten tro Stoltenbergs høyre mediehånd, Hans Kristian Amundsen, hadde levert de et manus.
Alt som nå
Nå er de rødgrønnes politikk når det gjelder EØS avklart. Alt blir som det er. Basta. Sp og SV må gjerne kritisere EU og si at de er i mot EØS-avtalen. Poenget er at det betyr null og niks når de er i regjering med Ap.
Jens Stoltenberg har tidligere sagt at regjeringens holdning til EØS-avtalen er klar. Problemet er at det ikke har sunket inn hos Sp og SV. Liv Signe Navarsete har latt som ingen ting og duret i vei med at hun vil kreve endringer i EØS-avtalen. Hvis hun fortsetter med det, vil Jens Stoltenberg demonstrere hennes maktesløshet enda tydeligere neste gang.
Det er en sorgens dag i Sp. De ble i går tvunget til å kaste en god valgkampsak over bord for at det ikke skulle gå med Sps regjeringsdeltagelse som med politibåten på vei til Utøya. Det er grenser for hvor mye « tunge alternativ til Ap-tenkning» Sp kan holde seg flytende med.
Sp og SV må ta konsekvensen av at det er Ap som har makten i de store sakene. Liv Signe Navarsete sliter med å akseptere at det er slik. Hun har i full offentlighet måtte sluke kameler hun sa hun ikke ville godta. En av dem var nedleggelse av lokalsykehus. Her gikk hun også høyt på banen og tapte. Sp tapte til og med i jordbruksoppgjøret. Det skyldes først og fremst at de ikke maktet å få bøndene sine til å jenke kravene. De lykkes imidlertid med å innføre høyere toll på en del landbruksprodukter. Det hadde Jens Stoltenberg sagt i Stortinget ikke ble aktuelt, men her måtte han gi seg. De fant et kompromiss Ap kunne godta.
Det er på «spesialområdene» SV og Sp kan vinne fram, ikke på de sakene som er blant de viktigste for Ap og der det er et bredt flertall på Stortinget. Minipartiene Sp og SV må vinne en del seiere, men de skal ikke styre landet i en retning som Ap ikke ønsker. Det er det EØS-striden dreier seg om.
Til innvortes bruk
Den avklaring Martin Kolberg og Jens Stoltenberg har presset fram, er også ment til innvortes bruk, eller mer presist, til å roe ned EØS-debatten i LO. I LO er de uenige om EØS. Fellesforbundet vil ikke høre snakk om noe som kan svekke EØS-avtalen. Fagforbundets leder, Arve Bakke, sier til Klassekampen i dag at EØS-kritikerne «i praksis jobber for en borgerlig valgseier». Jan Davidsen, leder for Fagforbundet, sier han holder fast på at «arbeidslivsdelen må ut av EØS-avtalen». Dette er knapt mer enn politiske drømmerier. Det kan være at Jan Davidsen vil bedrive ord i forhold til sine medlemmer. Lett blir det ikke når Stoltenberg i realiteten har sagt at han vil vende det døve øret til alt som kommer fra LO om at de vil ha endringer i EØS-avtalen.
Jobben for LO-leder Roar Flåthen er nå å sørge for at EØS-kritikerne ikke vinner fram på kongressen til våren. Og om de skulle vinne fram på den måten at kongressen kommer med kritiske merknader til EØS-avtalen, så vet Flåthen at det ikke betyr noe ting. Om han skal si det, er noe annet. Det er tross alt medlemmene som bestemmer, ikke Flåthen og ikke Jens Stoltenberg.