De siste ukene har Helge Lund utøvd symbolsk lederskap. Hvis ikke biskopene vil påta seg byrden med å være sjef, blir deres symbolske lederskap etter hvert forvirrende og mindre interessant.
Statoil-sjef Helge Lund er milliardene og den klimabelastende oljen mann, en forsvarsadvokat for oljesand i Canada som hele kirkemøtet mener er noe svineri, et yndet angrepsmål for miljøbevegelsen og til tider en skyteskive for egne ansatte som er misfornøyd med sikkerhet og pensjonsreduksjoner. En kontroversiell sjef, med andre ord. Så rammet terroraksjonen i Algerie. Da var det en annen Helge Lund som framsto. Han snakket om at det gjorde vondt, om at han er lei seg og bekymret. Flere ganger reiste han for å møte de pårørende. Han ville vise omsorg, være nær, støtte og forsikrede de pårørende at Statoil gjorde alt de kunne for sine ansatte. Helge Lund styrket sin stilling som leder internt og eksternt gjennom å utvise symbolsk lederskap.
Et slikt symbolsk lederskap vil Den norske kirkes biskoper gjerne stå for. Biskopen i Borg, Atle Sommerfeldt, har skrevet en artikkel om dette i Luthersk Kirketidende. Som tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, er han vel kjent med å opptre som symbolbærer. Han vet hvor viktig det er at øverste leder bidrar til kulturbygging, bruker egen person for å sveise en organisasjon sammen og sørge for at verdier blir konkretisert gjennom det øverste leder sier, og ikke minst foretar seg.
Ikke generralsekretær
Men Atle Sommerfeldt vil ikke være generalsekretær for sitt bispedømme underlagt bispedømmerådet slik han var underlagt styret i Kirkens Nødhjelp. Han vil være biskop. Problemet er hva det skal bety i framtidens kirkeordning. I løpet av de siste tiårene har biskopene fått svekket sin stilling, mens rådsstrukturen har styrket sin. Tanken har vært å fullføre denne utviklingen og la biskopene får en rolle utenfor beslutningsstrukturene, som en slags tilsyn. Vi har jo etter hvert fått ørten tilsyn her i landet. Slik sett kunne det passe at biskopene tok på seg tilsynsjobben i kirken. Biskopene ser ut til å være enige om at de ikke vil bli redusert til tilsyn og sermonimestre, slik biskopene i Sverige er blitt. Det har ført til at biskopene har svekket sin stilling i forhold til presteskapet.
Det biskopene har problemer med å forstå, er at dersom de ikke lenger vil være sjefer, så blir de mindre viktige. Det er forskjell på å være rådgiver og beslutningstaker, på å være midt i smørøyet med beslutningsmyndighet eller stå på siden som rådgiver og inspirator. Det er nettopp som øverste sjef man for alvor kan fylle rollen som symbolbærer.
For at biskopene skal få noe som er ”deres” i den nye kirkestrukturen, vil Sommerfeldt at Bispemøtet skal overta det Kirkerådet i dag gjør knyttet til teologi, liturgi og kirkerom. Da må det ansette flere folk under bispemøtet. Fri og bevare oss. Det er da i dag mer en nok ressurssløsende overlapping mellom Kirkerådet og Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon.
Skjønn drøm
Sommerfeldt vil også at biskopene skal påta seg en ny rolle. Han skriver at biskopen bør få ansvar for alle grupper ansatte, inklusiv kirkegårdarbeidere og ”være en viktig sikring av å unngå at et mindretall av de døpte blir dominerende i styringen av kirken”. For den som er vigslet, har en forpliktet i forhold til alle døpte og denne «går langt ut over det en valgordning kan sikre”, skriver han.
Så hvis den demokratisk oppbygde, politisk velsignede folkekirken svikter med å sikre bredde, så skal biskopene tre inn som folkekirkens garantist. Det er en skjønn drøm. Sommerfeldt har vel tenkt at det er ham selv, Tor B. Jørgensen og Solveig Fiske, for eksempel, som skal påta seg jobben som en sikkerhetsventil for folkekirken. Han regner vel ikke med at Stein Reinertsen vil gripe inn mot det et ”mindretall av de døpte” kan finne på i bispedømme eller kirkemøte.
Atle Sommerfeldts tredje vei, ”symbolbærerveien”, gir ikke den klarhet som ledelse forutsetter. Enten må biskopene være det de alltid har vært, i alle kirker til alle tider, sjefer med ansvar for strategi og personale, eller så får de melde seg ut av sjefsrollen og bli forkynnere og rådgivere.
Ingen har bedre forutsetning for å være sjef enn biskopene. De bør ikke få slippe unna det plunder og strev det følger med å være sjef for å dyrke en opphøyet bisperolle, svinse rundt i flotte bispekåper og forkynne. Det er i kombinasjon av forkynnere, strateger og sjefer de blir de åndelige leder som kirken trenger.