Landsmøtet i Ap har ikke vartet opp med en politisk nytenkning som tilser at velgerne vender tilbake til partiet. Partiets sterkeste kort er Jens Stoltenberg, og han varsler et råkjør mot de borgerlige

Både politikere og ledere tror på mye som er mer usannsynlig enn at Ap kan vinne høstens valg. Jens Stoltenberg tror åpenlyst at det er mulig for ham å fortsette som statsminister etter høstens valg. Han tviler nok, men tvilen holder han for seg selv og sine nærmeste. Utad framstår han med overbevisning. Og landsmøtet valgte å tro at det er mulig å vinne høstens valg. Det ligger en vesentlig mobiliseringskraft i å tro at det er mulig å nå et mål.

Selv om det var meningsmålinger like før Venstres landsmøte som viste at de lå under sperregrensen, var partiet opptatt av å formilde at det ligger til rette for at de gjør et meget godt valg i høst. De ønsker å gi egne tillitsvalgte opplevelsen av å være på et vinnerlag.

Partilederen vil forsøke å holde på «vinnerretorikken» så lenge som mulig.

En valgkamp består av mobilisering av tillitsvalgte, et program, en strategi og retorikk. Hvis det ikke går som planlagt, er retorikken det enkleste en kan gjøre noe med. Programmet er spikret. Det er det ikke så lett å gjøre noe med, men det kan dukke opp saker som kan utnyttes dersom de har god velgerapell. Dette var Carl I. Hagen ekspert på. Han ble endatil beskyldt for å sette til side deler av programmet fordi det viste seg at det ikke gikk hjem hos velgerne.

Det er glidende overgang mellom retorikk og strategi. Venstre gikk i forbindelse med landsmøtet langt i å åpne for å delta i regjering med Frp. Til helgen kan KrF gå i motsatt retning. Det vil ha betydning for hvordan Trine Skei Grande ordlegger seg.

Aps hovedbudskap er «mer av det samme». De vil satse på jobb, skole, helse og vei. Men de sakene de kjører fram, har ikke spesielt stor velgerappell. På helseområdet er Ap i forsvarsposisjon. De satser friskt på samferdsel, men denne satsingen er det allmenn enighet om. De vinner ikke velgere på å droppe kontantstøtten og innføre verneplikt for kvinner.

I 2005 tapte de borgerlige valget på budskapet om at «det går den rette veien – la oss få styre fortsatt». Det gikk ikke hjem. Ap kjører nå på samme linje. Og så langt har de ikke nådd fram til velgerne.

Jens Stoltenberg er glimrende når det gjelder å drive valgkamp. Vi må kunne forvente at han makter å mobilisere en stor del av dem som ikke har bestemt seg.

Hardkjør

Ap varsler et hardere kjør mot de borgerlige. De vil male skrekkbilder av hvordan det vil gå med et sterkt Høyre som vil være avhengig av støtte fra Frp. Det er forståelig. For vinner de borgerlige valget denne gang, aksepterer Venstre og KrF at Frp må få gjennomslag for en del av sine saker. Venstre og KrF vet ikke helt hva de har sagt ja til når de har forpliktet seg til å støtte en borgerlig regjering. De har egentlig bare sagt at det er «bedre mer Erna enn med Jens».

Høyre og KrF kan komme til å føre en politikk som vekker stor motstand i KrF. Dette må Knut Arild Hareide ta hensyn til i sin retorikk. Han må fastholde at Erna Solberg skal erstatte Jens Stoltenberg som statsminister, men han kan ikke gi noen garanti for at KrF vil støtte Høyre og KrF i fire år uansett hvilken politikk de fører.

Dette vet Jens Stoltenberg. Han vil sette alt inn på at Ap forblir landets største parti. Da vil Ap kunne danne regjering dersom samarbeidet på den borgerlige siden bryter sammen. Så om de rødgrønne taper valget til høsten, er det slett ikke sikkert at toget er gått for enda en periode med Jens Stoltenberg som statsminister for en mindretallsregjering.