Når universiteter og høgskoler skal styres sterkere, er det ikke til å unngå at ledelsens jobb blir å ofre en del faglige interesser på økonomiens og markedets alter

Ifølge Kristian Gundersen når ikke nerder og genier lenger opp i kampen om ansettelser ved Universitetene. De som sitter i posisjon, lederne, har fått større muligheter til å få sine egne folk i viktige stillinger. Når personlighetstrekk skal veie mer enn faglig dyktighet, er det trynefaktoren som overtar.

– Jeg tror ikke noen av nobelprisvinnerne ved Universitetet i Oslo ville fått ansettelse i dag, sier Gundersen til Dagens Næringsliv.

Tradisjonelt har ansettelser ved universitetene blitt foretatt på grunnlag av faglige vurderinger. Dette har skjedd i full åpenhet. I dag legges det mer vekt på lukkede intervjurunder og deler av prosessen gjøres konfidensiell. Det gir langt større handlefrihet for ledelsen til å få sin kandidat i posisjon.

Professor Ingar Kaldal, professor i idéhistorie ved NTNU, mener vilkårlighet, nepotisme og subjektiv synsing i økende grad preger ansettelsesprosessene i akademia.

– Ofte handler det om å få inn noen av sine egne og ikke personer fra konkurrerende retninger innen et fagfelt, sier Kaldal. Hvis dette er tilfelle, er det alvorlig. Akademia skal representere i bredde som utfordrer det bestående. Akademia skal ha forskere som taler dem som har hegemoniet, de som representerer de etablerte sannheter, midt i mot.

Pedagogiske evner

Rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen, kjenner seg ikke igjen i kritikken. Han bekrefter imidlertid at det i dag legges større vekt på pedagogiske kvalifikasjoner og at prøveforelesninger tas i bruk. Han forteller at de nettopp har hatt en runde på rekrutteringspolitikken og at de nå også vil gå til utlandet for å få fatt i flere kvinnelige professorer.

Kristian Gundersen har et poeng som han riktignok spissformulerer like godt som en deskjournalist. Vi får ikke i pose og sekk. Når pedagogiske evner skal telle mer, går det på bekostning av noe. De Gundersen kaller genier og nerder og som ikke utmerker seg som gode pedagoger, får større vanskeligheter med å få toppstillinger. Dette må universitetet være oppmerksom på. Det handler om å finne balansen mellom forsking og å kunne tilby en relevant og engasjerende undervisning.

Ledelseskritikk

Det er også innbakt en generell ledelseskritikk i det Kristian Gundersen bringer til torgs. En leder kan med rette mistenkes for ikke å prioritere faget på samme måte som en professor. En leder er en representant for et styre eller en oppdragsgiver som igjen vil hevde at de opererer innenfor økonomiske rammebetingelser og et marked. Det er en spenning innad i akademia mellom professorgruppen som ivrer for sitt fag og ledelsen som skal dyrke fram konkurransefortrinn for å bli det foretrukne valg blant studenter og de som skal videreutdanne seg. Dette er en del av den konflikten som for tiden utspiller seg på BI og NHH. Ledelsen omorganiseres for å møte det de mener er morgendagens behov. Bekymringene og protestene fra professorene går på flere plan. Noen er uenige om den strategien som er valgt. Andre er bekymret for at viktig kompetanse blir borte på veien. Noen kjemper for egne faglige interesser. Det er legitimt. Hvem andre enn en professor skal kjempe for sitt fag og det fagområdet en selv opererer på.

Ledelsen må i tillegg til fagenes interesser også ta økonomiske og markedsmessige hensyn. Disse hensynene veier nok tyngre i dag enn tidligere. Dette har igjen sammenheng med den rådende styringsideologi. Akademia er i dag gjenstand for en sterkere målstyring som krever mer rapportering og flere administrative ressurser.

Ulike faggrupper har alltid kjempet om knappe ressurser innen akademia. Denne kampen har tilspisset seg som følge av de krav som møter dagens utdanningsinstitusjoner. Vi får håpe ledelsen er kloke nok til å ta hånd om geniene i denne prosessen. De er gull verd.