For Anders Ulstein ble det så visst ikke mer demokrati og åpenhet etter 22. juli. Han fikk sparken. Rusorganisasjonen Actis tålte ikke hans syn på innvandring og kritikk av Jens Stoltenberg.

Etter at Jens Stoltenberg for første gang hadde kommentert 22. juli-terroren, kritiserte Anders Ulstein, internasjonal sjef i Actis, ham på nettstedet document.no for å være for uklar og famlende. Det var før det var kjent at det var en av våre egne og ikke muslimske terrorister som hadde slått til. Dagen etter sto Stoltenberg med kraft fram med budskap om at terroristen ikke skulle vinne og at vårt svar skulle være mer åpenhet og demokrati. Det ble rosetog og gatene ble fylt av kjærlighet, slik kronprins Håkon uttrykte det. En hel verden undret seg og ga honnør til det norske folk for måten vi møtte terroren på.

Anders Ulstein fortalte sin historie til Ukeavisen Ledelse i forrige uke. Du kan lese intervjuet med Ulstein her. I går skrev Nrk.no og Nettavisen om saken. Ulstein har selv skrevet en artikkel om det han opplevde på document.no. Han har også publisert saksdokumentene.

Emosjonelt trykk

Når en hel nasjon rystes til det innerste i sjelen, oppstår det et emosjonelt trykk som legger premisser for hva det er mulig å mene offentlig. All kritikk av innvandringspolitikken fordunstet etter 22. juli. De som til vanlig forvalter den politiske korrektheten, tok regien over hvordan terroren skulle forstås. Frp og alle innvandringskritikere ble drevet på defensiven. Siv Jensen beklaget mulige misforståelser. Nå gjaldt det å markere gigant-avstand til Anders Behring Breivik og alt hans vesen. Det ble krevd at vi alle måtte vise ytringsansvar – ikke bruke ytringsfriheten på en måte som kunne legitimere eller bygge opp under fremmedhat og terrorisme. Det var som hele samfunnet skulle settes på en cellegiftkur som effektivt kunne ta knekken på skadelig tankegods og rasistiske tilbøyeligheter slik at det flerkulturelle samfunnet kunne bli vinneren etter 22. juli-angrepet.

Det er forståelig at noen reagerte på at en av sjefene i Actis kritiserte statsministeren, mens han ble hyllet verden over for hvordan han på vegne av hele nasjonen taklet terroren. Panikken grep ledelsen i Actis hvor Anne Karin Kolstad var generalsekretær og daværende leder av Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, med tilknytning til Arbeiderpartiet, var styreleder. De fikk det for seg at de hadde en upålitelig provokatør i sin midte og gikk i gang med å kartlegge hans offentlige meninger på egen blogg og document.no. De skalv i buksene av tanken på at noen skulle knytte Actis til Ulsteins innvandringskritiske holdninger og bestemte seg for å gjøre kort prosess. Heller føre var enn etter snar.

Anders Ulstein har vært med i Venstre noen år, vært redaktør av Folket og rusbevegelsens representant i Brussel. Han meninger er på ingen måte ytterliggående, men tydeligvis utålelige for Actis og andre i det klimaet som preget offentligheten i ukene etter 22. juli.

Actis hadde ingen saklig grunn for å si ham opp. Det gjorde de da heller ikke. De kunne nøye seg med å presse ham ut – frata ham oppgaver og be ham slutte. Det er slik makten ter seg. Ulstein tok ikke sjansen på en offentlig strid med sin arbeidsgiver. Han fryktet han ville bli gjort til en ekstremist i mediene og at han ville få problemer med å få ny jobb. Derfor tok han sluttpakke og underviser i dag ved høgskolen i Ålesund.

Presset ut

Når en arbeidsgiver først har bestemt seg for å kvitte seg med en medarbeider, klarer de det som regel tilslutt. I februar skrev Vårt Land om hvordan Ole Jørgen Anfindsen ble presset ut av stillingen sin i Veritas på grunn av sine kritiske holdninger til innvandring som gjorde rede under 22. juli-rettssaken. Han sluttet heller ikke fordi det var en saklig grunn til det, men fordi han så seg best tjent med det. Få orker i lengden å jobbe et sted en er uønsket. Man velger taushet og innordner seg framfor å gå i krigen mot sin arbeidsgiver for sine meningers skyld. Det er på papiret ytringsfriheten står sterkest.

I boken «Etter Utøya» beskriver eksprofessor ved Menighetsfakultetet, Bernt T. Oftestad, hvordan 22. juli-tragedien ble brukt til å ensrette den offentlige samtalen, forsvare den rådende politikken og produsere ideologi til støtte for det flerkulturelle samfunnet. Få andre har vært opptatt av å vurdere 22. juli i et ideologikritisk perspektiv der også kirken fikk sin rolle å spille.

De har drevet det lenger i Sverige, der storsamfunnet har bestemt seg for å kalle det rasisme hvis en har kritisk fokus på innvandring eller snakker for høyt om tradisjonelle nasjonale verdier. Den som orker å utfordre det rådende paradigmet må regne med å bli gjort uspiselig og miste sitt gode navn og rykte.

Anne-Karin Kolstad tar ikke selvkritikk for behandlingen av Ulstein. Hun sier til NRK at i en politisk organisasjon som Actis er det viktig at ansatte er forsiktige med å uttale seg i offentligheten. Det kan imidlertid ikke brukes som et argument for å presse noen ut av jobben. For Ulstein kom det som en bombe at organisasjonen plutselig begynte å interessere seg for hva han som privatperson mente om aktuelle samfunnsspørsmål. De skulle først ha gitt ham en advarsel før de eventuelt gav han sparken. I denne saken har Actis opptrådt slik det er vanlig i land vi ikke liker å sammenlikne oss med.

Hun kritiserer også Ulstein for avtalebrudd. Ut fra en formell betraktning kan hun ha et poeng. De var enige om å ikke offentliggjøre saken. Det betyr ikke at Ulstein skulle gå i graven uten si noe. Han har vært taus i nesten to år. Nå er situasjonen en helt annen. Dette er en sak som hører offentligheten til. Anders Ulstein er ikke en slags rusbevegelsens Bradley Manning. Actis får tåle at offentligheten får kjennskap til det som har skjedd. Actis har da ingen ting å skjule. De mener jo de gjorde rett den gang – så feil kan en utmerket organisasjon med flinke folk i ledelsen ta.