Langt inn i Frp-land reageres det på at barn som har bodd i Norge i 12 år blir sendt ut av landet. System og praksis må endres slik at dette ikke skjer.

Utsendelsen av tolv år gamle Neda og hennes familie er i samsvar med norsk lov og praksis. Familien har bodd i landet i 12 år, men de har aldri hatt noe beskyttelsesbehov. Foreldrene har løyet om sin identitet. De har utnyttet rettssystemets muligheter til det ytterste. Det eneste argumentet for at de skulle ha fått bli i Norge er hensynet til hva barna er tjent med. Barna er vitterlig norske.

Folk flest finner det urimelig at «norske barn» sendes ut av landet etter 12 år på grunn av foreldrenes disposisjoner. Det må være en «bordet fanger»-mekanisme som slår inn når barn har vært her så lenge. Da kan ikke ansvaret i sin helhet legges på foreldrene. Myndighetene må ta sin del av ansvaret for at vi har laget et system som fungerer på denne måten.

Per Sandberg sier til Klassekampen at KrF og Venstre bør skamme seg etter utsendelsen av Neda. Han synes behandlingen av mange av asylbarna er inhuman.

– Venstre og KrF er medansvarlige for at vi har et system som gjør at barn blir sittende 10 år i mottak før de må ut av landet, sier Sandberg.

Sandberg sparer sjelden på konfekten, men poengløs er han ikke. KrF og Venstre har ikke en løsning for asylbarna. De ønsker å ta mer hensyn til barnas beste, men det er uklart hva det betyr og hvordan man skal utforme et lovverk som sikrer dette. En mulighet er å si at alle barn som har bodd på asylmottak mer enn tre, fire eller fem år automatisk får bli i landet. Er det det KrF og Venstre mener? Skal det gjelde også dersom foreldrene har løyet om sin identitet, dersom det er fattet et utvisningsvedtak og de har oppholdt seg ulovlig i landet?

Når enkeltskjebner løftes fram i mediene, er det enkelt å ta stilling og si at «dette er galt». Spørsmålet er: Hvordan skal det være?

Skal det tas hensyn til at foreldre lyver på sin identitet eller ikke? Skal det skilles på tiden man er i landet for å vente på avklaring og den tiden man oppholder seg her etter at det er fattet et vedtak om utvisning?

I 2011 ble 551 barn tvangsreturnert, i 2012 var det 396. For tiden er det 647 barn på asylmottak. Ifølge en gjennomgang Klassekampen har gjort, er det tvangsutsendt 297 barn siden stortingsmeldingen «Barn på flukt» ble lagt fram for et år siden.

Frp snakker i store bokstaver om en strengere innvandringspolitikk. Det er ikke så enkelt å få gjort dagens politikk strengere om vi ikke setter til side internasjonale avtaler vi har forpliktet oss på. Det vi kan gjøre, er å sørge for en raskere saksbehandling. I dag er det UDI som forestår saksbehandlingen og konkluderer med opphold eller utsendelse. En kan bringe et avslag inn for Utlendingsnemnda. Etter det er det kan saken – om det er grunnlag for det – tas opp i rettssystemet.

Frp mener vi vil få fortgang i saksbehandlingen ved å opprette en egen asyldomstol. Stortingsrepresentant Geir Bekkevold (KrF) er spørrende til om en asyldomstol vil løse noe som helst. Overfor Klassekampen framholder han at vi må få fortgang i saksbehandlingen. Men hvilket grep vil han ta?

Dagens system fungerer ikke godt nok. Utsendelsen av Neda er et eksempel på at loven og systemet gir uakseptable utslag. Mye av det Frp serverer om asylpolitikk og innvandring er retorikk. Det vil aldri bli gjennomført. Det betyr ikke at alt Frp foreslår på dette området ikke kan ha noe for seg. En egen asyldomstol er det verd å vurdere.