I et land der oljemilliardene renner i strie strømmer, der vi lever i sus og dus mens stadig flere i Europa kastes ut i elendighet, er det all time high for slike som Peer Gynt.
Lørdag kveld satt 2300 mennesker ved Gålåvannet for å se Svein Sturla Hungnes siste oppsetning av Peer Gynt. Det var Vinstra mannen Reidar Stangenes som for 25 år siden fikk den sprø ideen om å sette opp stykket ved et vann langt inne på fjellet. Hungnes ble bergtatt og har tilbragt noen uker på Gålå hvert år i 25 år. I årenes løp har rundt 250 000 mennesker benket seg ved Gålåvannet i tre timer for å oppleve Edvard Griegs musikk og tusenvis av skuespillere gi aktualitet til Henrik Ibsens mesterverk.
Peer Gynt er en ekstremutgave av et menneske som vil lykkes, en vi både kan beundre og forakte, som vi kan kjenne oss igjen i og som vi på det sterkeste kan ta avstand fra. Noe av det Per Gynt representerer kan komme godt med for den som higer etter lykken ytre sett i dagens samfunn. Skal en bryte igjennom, tjene mye penger, nå toppen, realisere drømmer om, kreves det vilje til å satse, mot, ensidighet, en viss porsjon galskap og evne til å ta valg som andre opplever som kontroversielle eller forkastelige. En må hive seg på den bukken som kommer forbi, la seg føre med der en ser mulighetene, slippe bremsene og ta sjansen. Det er slik mange lykkes i pengenes verden, når pallen eller får massene til å juble for en.
Selvbedraget
Det er en farefull ferd en legger ut på når en vil blir noe stort, hyllet og være blant enerne. Selvbedraget ligger på lur. I jaget etter å lykkes, må en ofte regissere seg selv, spille roller og stå fram som en annen enn den man er. Den som vinner det meste, kan miste seg selv. Per Gynt går til grunnen som den han var ment til å være i suget etter å realisere seg selv, ved å følge det trolske rådet om å ”være seg selv nok” og i forsøkene på å snu alt til egen fordel. Peer Gynt er en reisene i tvilsomme metoder, en som rått bruker andre mennesker som det passer ham, men uten å innse at det det er slik han er.
Han levde et liv stuende fult av herlig galskap, fest og stemning, damer, heseblesende opphevelser og regissert jubel. De ville ikke manglet ”likes” på statusmeldingene hans på Facebook. Han ender opp som en utbrent egoist og en utslitt sjel. Til slutt var brønnen som rommer livets mening tom. Peer Gynt er hedonisten som ender opp med at det ikke er noe mer å nyte.
En ting skal Peer ha. Han mister ikke evnen til selverkjennelse. Han erkjenner til slutt at han er blitt en fremmed for seg selv. Han har levd som Bøygen, veket unna, hastet videre, stadig lenger bort fra sitt livs bestemmelse. Alt er blitt halvgjort. Han ender opp som et skall uten innhold, som en løk uten kjerne. Denne ærligheten som til slutt innhenter ham, blir hans redning.
I et land der oljemilliardene renner i strie strømmer, der vi lever i sus og dus mens stadig flere i Europa kastes ut i elendighet, er det all time high for slike som Peer Gynt. De er over alt. En del med Peer Gynt-blod i årene er med å drive samfunnet videre. Heldigvis har de fleste av dem bedre bremseklosser enn Peer Gynt hadde. Eller de reddes av ei Solveig som får dem til å snu før det blir for seint.
Dyrker enere
Vår kultur dyrker enere. Suget etter å lykkes, å bli sett og beundret er sterkere enn noen sinne. Men våre dypeste behov er ikke å bli hyllet, men å bli sett av noen få. Vårt grunnleggende behov er å høre til, være nær og ikke være oss selv nok. I iveren etter selvrealisering og jakt på å utnytte egne muligheter maksimalt, havner alt for mange i ensomheten kalde rom.
Vi ser også motkreftene til det Peer Gyntske stev etter å maksimere sine muligheter. Folk ser hulheten. De orker ikke jaget. De kjenner at livet ikke leves på pallen, i rampelyset og at det viktigste ikke er å ha en fet konto.
Lykken er et biprodukt. Meningen ligger bortenfor det selvsentrerte. Gleden finnes utenfor allfarvei.
”Sannheten kommer listende til oss på dueføtter”, sa Nietzsche. I det Peer Gyntske støy, leven og jag blir en døv og blind for det livet egentlig handler om. Både Solveigs sang og salmesang lyder på Gålå når Peer kommer på sporet igjen av det som gjør livet verd å leve. Solveig er Peers rake motsetning. Hun blir broen tilbake til fellesskapet for selvets keiser like før han går til grunne i selvopptatthet.
250 000 mennesker har besøkt utescenen ved Gålåvannet. De siste årene har Dennis Storhøi spilt Peer Gynt.