Helseminister Bent Høie har vært en av de skarpeste kritikerne av dagens regionale helseforetak. Han har vært tydelig på at tiden er ute for det han kaller «ansiktsløse byråkrater» om Høyre får legge sine helbredende hender over norsk helsevesen. Ansiktsløse byråkrater befinner seg i store flokker i de regionale helseforetakene. I går møtte Høie dem. De ble visst et godt møte. For det var ikke «refseren» Høie som kom, men en lyttende og forståelsesfull minister som nå kjenner på ansvaret. Det er en klok strategi å legge seg i lyttemodus og ikke ture fram i møte med «systemet». Høie gjorde det da også klart at han har full tillit til de regionale helseforetakene. Noe annet kunne han ikke si. De er jo der og gjør det de er bedt om å gjøre.

Å snakke om at en minister har tillit til en styringsstruktur er misvisende. Det er personer man har tillit til. Saken er at Høie mener at de regionale helseforetakene er en klamp om foten, et unødvendig byråkratisk mellomledd som hindrer at sykehusene kan fungere bedre enn i dag. Derfor skal de legges ned. Det vil Høie at de skal tenke minst mulig på. De skal jobbe som før og ikke bekymre seg om framtiden.

Høies nye grep er en nasjonal helse- og sykehusplan som Stortinget skal vedta. Her skal han som minister og stortingsrepresentantene stå fram med sine «politiske ansikter» og bestemme hvordan det skal være. Da trenger man ikke de regionale helseforetakene, kun et direktorat eller en forsterket sykehusavdeling i departementet.

New Public Management

På sett og vis er det overraskende at det er Høyre som vil skrote de regionale helseforetakene. De er som skapt for å styres etter prinsippene i New Public Management, som anses som god Høyre-politikk. Her står det sentralt at man må skille mellom en eier- eller bestillerfunksjon og en utførerfunksjon. Det er de enkelte sykehusene som utfører de tjenestene helseforetakene bestiller. Når Høie vil avvikle de regionale helseforetakene og la politikerne styre direkte, avvikler han i praksis langt på vei bestillerfunksjonen. Det blir Stortinget som blir bestilleren og de enkelte sykehusene som får utføreransvaret. I dette ligger det muligheter for en alternativ finansiering til dagens «telleregime». Men det ligger ikke i kortene, i alle fall ikke de kortene Høie har vist så langt.

Bent Høie har vist noen andre kort. Han vil slippe private aktører til i større grad. Hvis ikke et sykehus klarer å holde den behandlingsfristen som er satt, kan pasienten legge seg inn på en privat klinikk og sende regningen til sykehuset. På denne måten vil Høie få ned køene. Det blir svindyrt. Han må få større bevilgninger til sykehusene enn det som ligger i regjeringens budsjett for 2014, eller så må andre pasientgrupper nedprioriteres.

Hvis Høie vil satse på en storstilt satsing på private aktører, kunne han hatt nytte av regionale foretak som kunne kjøpt tjenester fra private og offentlige sykehus. Problemet er at de regionale foretakene er eiere av de offentlige sykehusene. Da er det ikke naturlig å gjøre dem til nøytrale anbudsinnhentere.

«Litt svett»

Høie sa til Dagens Næringsliv lørdag at han «blir litt svett» av alle løftene de har gitt. Det er forståelig. Han skal trappe opp rusomsorgen, satse mer på rehabilitering, innføre nye behandlingsfrister – blant annet 48 timer når kreft er påvist, innføre fritt sykehusvalg, styrke psykologtilbudet i kommunene, bedre kvaliteten på eldreomsorgen, bedre ikt-infrastruktur for hele helsetjenesten og skaffe flere fastleger. Alt dette skal inn i Høies nye nasjonale helse- og sykehusplan.

Denne planen vil det ta år å utvikle, sier Høie. Når planen er på plass, kan de regionale helseforetakene avvikles. Høie kan ikke garantere at det vil skje i denne perioden.

– Jeg vil ikke sette noen tidsfrist på arbeidet, nettopp fordi jeg er opptatt av at det foregår på en god måte og involverer mange, sier Høie til NTB.

Som regel gjennomfører politikerne reformer for raskt. Både Nav og Samhandlingsreformen er eksempler på det. Høie kan fort ende i den motsatte grøfta. Han skal planlegge i årevis – ja, kanskje i hele perioden – innenfor et system han i årevis har kritisert. Det er som om han kommer rett fra et kurs i japansk konsensusledelse og tror det er medisinen som vil virke i helsevesenet.

Vi må gå ut fra at han har avklart med Erna Solberg at han kan bevege seg i krabbegir på landets kronglete helseveier. Han kommer til å kjøre i årevis på de veiene de rødgrønne har bygget. Så lenge styringssystemet er det samme, vil Høie oppleve at det ikke er lett å få tatt nye grep. Det vil fortsatt være 30 styremedlemmer og sjefer mellom Høie og direktørene på sykehusene. Han vil måtte bedrive den samme indirekte styringen som har preget de rødgrønne helseministrene.

Regjeringens plattform preges av vilje til å gjøre store endringer. Om de har evne til det, gjenstår å se. Det vil gå både vinter og vår før planleggeren Høie kommer ut av tenketanken sin. Frp-statsrådene virker mer sultne på grøten, og Jan Tore Sanner har tydeligvis mer hastverk enn Høie har. Han kan nok som Høie si at han er opptatt av at endringene skal «foregå på en god måte og involvere mange», men Sanner strutter av større beslutningsvilje og det virker som han i større grad enn Høie vet hvor han vil.