Pilotenes seier

Bjørn Kjos forsto at pilotene i Norwegian mente alvor. En streik om prinsipper hadde blitt ødeleggende for selskapet. Sannsynligvis tåler Norwegian at pilotene får tilbake gullpensjonene sine.

Det finnes grenser for hva en fagforening med makt til å ramme arbeidsgiver finner seg i. For Halvor Vatnar og hans pilotkollegaer i Norwegian var grensen nådd. Arbeidsgiver har avviklet ytelsespensjonen og innført innskuddspensjon uten å forhandle med pilotene. Det har de fleste pilotene tapt på. Nå la også ledelsen opp til at de 600 pilotene i selskapet skulle overføres til tre ulike selskaper i henholdsvis Norge, Sverige og Danmark. Tanken var at de ikke skulle ha felles forhandlingsrett, men forhandle hver for seg med arbeidsgiver.

Resultatet fra forhandlingene som ble avsluttet i går, var at pilotene beholder gullpensjonene sine et år til. Så skal det forhandles. Pilotene blir flyttet over i et selskap for det landet de hører til, men det er pilotenes felles fagforening, Norwegian Pilot Union, som er avtalepartner. Det betyr at pilotene ikke mister forhandlingsstyrke.

Bjørn Kjos forsto at pilotene mente alvor. De ville gå til streik dersom ledelsen i Norwegian ikke gjorde retrett. Alle piler peker ikke lenger oppover for Norwegian. Det er skapt usikkerhet om deres storslåtte satsing internasjonalt. SAS gjør det bedre i hjemmemarkedet. Norwegian har fått et svekket omdømme ved at uenighet innad stadig eksponeres i mediene. Skulle en nå fått en streik, ville det rammet selskapet hardt.

Bjørn Kjos måtte bite i seg et nederlag for å beholde kontrollen med selskapet. Han lykkes ikke med å presse pilotene til å være med på det ledelsen mener ikke bare er det beste, men helt nødvendig for å sikre selskapet på sikt.

På kort sikt er det liten dramatikk i at ledelsen må gjøre et tilbaketog. Det kan Bjørn Kjos ha godt av. Han kan virke litt vel suveren på områder der de ansatte faktisk har forhandlingsrett.

Men hvis det skulle ende med at pilotene i Norwegian får beholde de gullpensjonene de i dag har, vil det koste Norwegian svindyrt. Da må i første omgang hundrevis av millioner føres inn i balansen som pensjonsforpliktelser. Dette vil ramme selskapets egenkapital og senke aksjekursen.

Regjeringen har nå til behandling et forslag om hvordan ytelsespensjon skal tilpasses pensjonsreformen og hvordan forpliktelsene skal føres i regnskapet. Det er ikke sikkert det blir så ille som Bjørn Kjos frykter. Men Kjos har selvsagt rett i at selskapet vil spare penger ved å legge om til innskuddspensjon i stedet for ytelsespensjon. Pilotene i SAS hører til de høytlønnede, og de har en pensjonsalder på 62. Det er spinndyrt å ha slike på ytelsespensjon.

Bjørn Kjos må gå forhandlingsveien med pilotene. Hvis han mener pilotenes lønninger og pensjoner her hjemme truer selskapet, må han få pilotene til å forstå det. På hjemmemarkedet konkurrerer Norwegian med SAS. Der tjener også pilotene fett og har gode ordninger.

Det har vært et konkurransefortrinn for Norwegian at de har hatt lavere personalkostander enn SAS. Bjørn Kjos kjemper som en løve for at det fortsatt skal være slik. Et godt stykke på vei har han hatt de ansatte med seg. Det tilbaketoget han måtte gjøre denne gangen, forteller at han fremdeles er opptatt av det.

Det kom til et punkt i SAS der ledelsen satte kniven på strupen til de ansatte. I løpet av få dager måtte de godta dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Ledelsen presset det igjennom med velsignelse fra eierne. Norwegian er ikke der. Men Bjørn Kjos mener sannsynligvis at det finnes også grenser for ham.

Bjørn Kjos er en fighter. Han har tapt et slag, men han akter å vinne krigen. Norwegian skal være et lavprisselskap. Den strategien må han få de ansatte med på. Kjos vil aldri godta at ansatte her hjemme skal diktere lønns- og arbeidsvilkår for ansatte på de internasjonale flyrutene der de skal konkurrere med internasjonale lavprisselskaper.