Per Sandbergs bok kan leses som en beretning om en varslet katastrofe. Det er ganske sannsynlig at Frp i regjeringsrollen etter hvert vil framstå som en blek skygge av seg selv og følgelig miste velgere. Det er ikke Erna Solberg i mot. Hun har alle i Høyre med seg på at partiet skal være det dominerende alternativet til Arbeiderpartiet. Et Frp med så stor oppslutning som de fikk ved høstens valg, er absolutt i meste laget for Høyre. Det førte til at Venstre og KrF ikke våget seg inn i regjering.

Erna Solberg er strålende fornøyd med at hun er blitt statsminister, men hun liker ikke at KrF og Venstre ikke er sterkere bundet enn det de er. Denne uken får vi den første prøven på om det er et større problem enn Solberg har sett for seg. Uansett hva mediene skriver, vil Høyre, Frp, Venstre og KrF vise sammen konkludere med at årets budsjettforhandlinger viser at de makter å finne samlende løsninger og at dette lover godet for de neste fire årene.

Makt og ansvar gjør noe med et parti. Det vet alle politikere. Siv Jensen har vært tindrende klar på at etter 40 år er tiden kommet for at Frp skal utsette seg for den fare det er å måtte ta ansvar. Kristin Halvorsen kom til samme konklusjon for vel åtte år siden. I de første årene var det en god del internt motstand mot all kamelslukingen SV måtte foreta og tillitsvalgte klagde over at det fikk for lite gjennomslag. I andre periode forstummet kritikken mot å delta i regjeringen selv om oppslutningen om partiet endte helt ned på sperregrensen. Etter at Audun Lysbakken overtok som leder var det de som håpet han ville stå fram som mer lunken i forhold til å delta i den rødgrønne regjeringen. Slik ble det ikke. Lysbakken valgte å være i maktens sentrum og gi avkall på de egenmarkeringer som følger med å stå utenfor en regjering.

SV er endt opp som en blek skygge av hva de en gang var. Om partiet i opposisjon klarer å reise seg i den betydning at de kommer seg godt unna sperregrensen, er ikke godt å si.

Optimismen i Venstre og KrF

KrF og Venstre var meget fornøyd da de la fram resultatet av sonderingen. De syntes det hadde fått bra gjennomslag og var optimistiske med tanke på tiden framover. De hadde ganske mye godt å si om den regjeringsplattformen Høyre og Frp la fram. Erna Solberg var opptatt av å ikke provosere Venstre og KrF. Hun ville ha KrF og Venstre til å binde seg ytterligere ved å være positive til plattformen. Det Budsjettet Høyre og KrF har lagt fram, har Venstre og KrF problemer med. De vil nok oppnå så pass mye at de kan si seg fornøyd, men innad i Venstre og KrF vil kritikken florere. Lysten til å være med i regjeringen Solberg, vil ikke øke. De kommer ikke til å så et så stort gjennomslag.

Frp har tilpasset seg den rollen og det ansvar for følger med å sitte i regjering. Frps statsråder snakker balansert, sier de vil lytte og er opptatt av å opptre konstruktivt. De er blitt en del av det systemet de i 40 år har bygget seg opp ved å kritisere.

Siv Jensen er rede til å akseptere mye. Hun vet at hun må søke kompromisser. På et område er det vanskelig. Da hun av NRK to timer før hun skulle legge fram budsjettet, ble bedt om å nevne noen av de endringene hun ville gjøre, trakk hun fram innvandringspolitikken. Hun ville bevilge mer penger for å få asylsøkere som har fått avslag, raskere ut av landet. Her er det ikke snakk om mer enn 150 millioner kroner, altså ingen budsjettmessig hovedsak. Men for Frp er det en hovedsak.

Per Sandberg vil at Frp skal ha engasjere seg bredt og delta med kraft i alle politiske debatter. Innvandringspolitikken er dog den viktigste for Frp. Det er på denne saken de har bygget seg opp. Her må Frp levere. Sannsynligvis har han rett. Frp vil sette «en strammere innvandringspolitikk» høyest opp på listen over hva de vil ha gjennomslag for. Per Sandberg har nok rett. Hvis ikke justisminister Anders Anundsen kan demonstrere at de nå føres en annen politikk enn de rødgrønne førte, vil det føre til den velgerflukten Per Sandberg advarer mot. Asylpolitikken er og blir en kjernesak for Frp.

Frp har lavere velgeroppslutning nå enn ved valget. Det er nok et signal om hvilken vei det kommer til å gå.