Geelmuydens eventyr

Geelmuyden.Kiese og First House er like som to dråper vann. Likevel klarer Hans Geelmuyden med sedvanlig teft for egen-PR å late som om det er et hav av forskjell mellom dem.

Hans Geelmuyden har årelang trening i å fremstille seg og sitt som best, dyktigste, peneste og troverdig, billigst har han vel aldri påstått de er. Det siste er at han mener de også er mest åpen med det de driver på med. Hans Geelmuyden er en nestor i bransjen og selskapet er et av landets ledende kommunikasjonsbyrå. De driver redelig næringsvirksomhet i form av å gi råd om hvordan man skal kommunisere for å nå fram med sine anliggender. Det er ikke noe skummelt med det. En rekke andre firma driver på samme måten.

PR-bransjen er i sterk vekst. I politikkens verden sliter bransjen med å bli stueren. Det ble et bråk uten like da Bjarne Haakon Hanssen gikk fra en statsrådspost over til det nystartede First House. Enda mer bråk ble det i høst da Sylvi Listhaug gikk fra First House og til jobben som landbruksminister. Erna Solbergs høyre hånd, Julie Brodkorb, kom fra direktørstillingen i kommunikasjonsbyrået JKL. Debatten har dreid seg om to forhold, at kommunikasjonsbransjen opererer med lukkede kundelister og at politikere går ut og inn av bransjen. Fra opposisjonen side er det blitt fremholdt at man ikke kan leve med den lukketheten i politikkens verden som preger PR-bransjen.

Dette vil Hans Geelmuyden gjøre noe med. Han vil ha åpenhet. I går fikk han journalister til å komme til Geelmuyden.Kiese for å høre om hvor åpne de nå skal være. Før jul skal de ringe rundt til kundene sine og spørre om de er komfortable med å stå på en åpen kundeliste.

– Jeg håper at 90 prosent av de 50 største syns det er utmerket at vi forteller om samarbeidet vårt. Vi er stolte av å samarbeide med dem, og jeg håper at de er stolte av å samarbeide med oss også, opplyste Geelmuyden ifølge Kampanje.

Han kunne fortelle at han tror det blir en todelt bransje, en lukket del og en åpen del. Det minner mest om ønsketenkning. Selv om åpenhet skal være hovedregelen, vil Hans Geelmuyden på ingen måte at alle kundeforhold skal være åpne.

– Det kan være en «takeover», en vanskelig lovprosess eller en krise under oppseiling. Å få dét eksponert, vil kunne være ganske ødeleggende. Så jeg har stor respekt for at noen kunder har behov for konfidensialitet. Og det må samfunnet ha også. Vi lever i en rettsstat. Ikke engang mediene kan kreve fullt innsyn i alle sammenhenger. Da hadde vi nærmet oss noe som var mer orwellsk, og det ønsker vi oss ikke, sier Geelmuyden til Kampanje. First House-sjef Per Høiby og andre ledere for kommunikasjonsbyråer kunne sagt akkurat det samme. De har da heller ikke noe imot om kunder forteller åpent at de kjøper kommunikasjonstjenester.

Det avgjørende er at man tilbyr konfidensialitet til den som ønsker det. Hans Geelmuyden serverer prat om åpenhet. Ære være han for det, men han vil ikke nå fram med å selge dette som et konkurransefortrinn for sin egen virksomhet.

«Vennetjenester»

Frimodigheten er større enn som så. Geelmuyden fremholdt at deres metode dreier seg om medvirkning, ikke påvirkning. Det de holder på med tåler dagens lys. Det deres metode ikke handler om er at eks-politikere tar opp telefonen og ringer tidligere partifeller. En slik «vennetjenestemodell» tror han imidlertid det er en del andre byråer som jobber etter.

Så det er altså slik First House jobber. Det kan ikke være andre han har i tankene. First House har i dag over 30 ansatte. Den mest profilerte politikeren som ikke har bakgrunn inne kommunikasjon, er Bjarne Håkon Hansen. Er det han som ringer rundt til de rødgrønne vennene og åpner dørene til maktens korridorer på vegne av sine hemmelige kunder? Han sitter vel og tvinner tommeltotter nå siden vennene ikke lenger sitter i maktposisjoner?

Folk har en del merkelige forestillinger om kommunikasjonsbransjen. Hans Geelmuyden har en del merkelige forestillinger om hva hans konkurrenter holder på med. Det spesielle med Geelmuyden er at han later som om det er slik. Han vet det ikke er slik. Han vet at han ville gitt mye for å få en del av de sentrale rådgiverne i First House over på sitt eget lag.

Det finnes en del rasende flinke folk i kommunikasjonsbransjen. Noen strutter av formell kompetanse og kan lage vidløftige kommunikasjonsstrategier til den store gullmedaljen. Noen har levd en helt liv i politikkens verden, kan alt fra innsiden, men har ikke heller beskjeden CV sett med faglige briller. De kan begge gjøre en utmerket jobb. Det spørs hva kunden er ute etter. Og det finnes noen på laget som har kontaktnett av en annen verden. Disse kan en også ha god nytte av.

På samme måte

Slike folk finnes det i de ledende kommunikasjonsbyråene. I det store og hele jobber de på samme måte, er forpliktet på det samme etiske regelverket og opptrer skikkelig både overfor til kunder og interessenter. Men de jobber altså mot betaling og tar seg godt betalt. Om en av dem stemmer Ap, kan de gi jernet som konsulent for en som vil ha iverksatt typisk høyrepolitikk. Pengene styrer.

Næringslivskunder bryr seg fint lite om åpenhet, men det gjør politikerne. Da får de begynne med å feie for egen dør. De får pålegge stat og kommune med underliggende etater å fortelle åpent om at de tauer inn et kommunikasjonsbyrå for å lykkes best mulig med sin påvirkning.

Hans Geelmuydens forsøk på å gjøre eget selskap til noe unikt og spesielt åpent, kan man se på som et smart PR-triks som ikke vil føre fram, eller et skjønt eventyr som han ikke tror på selv, men som han gjerne ser at andre tror på.