Det blir muligheter for bedre ledelse og bedre skole ved å overlate til rektor og den lokale fagforeningen å disponere arbeidstiden. Fagorganisasjonene bør innse at sentralt styrte standardløsninger hører en annen tid til.
I dag setter landets kommuner, representert ved KS, og lærerorganisasjonene seg ved forhandlingsbordet for å se om det er mulig å komme til enighet om en ny særarbeidsavtale. Lærernes holdning er at det er bra som det er, mens KS vil skrote dagens sentralstyrte avtale. KS vil tvinge lærerorganisasjonene til å delegere ansvaret for å inngå avtale om arbeidstid nedover i organisasjonene til de ansatte på samme arbeidsplass. De vil at den lokale klubben skal forhandle med rektor om hvordan arbeidstiden skal fordeles. Det betyr at det kan oppstå tusenvis av ulike arbeidsavtaler. For lærerorganisasjonene blir det et styr uten like å holde orden på. Det trenger de ikke gjøre. De kan nøye seg med å kreve at visse prinsipper skal ligge til grunn for alle avtalene, og overlate til sine egne medlemmer å finne de gode løsningene i praksis.
Arbeidsmiljøloven fastsetter rammer som er like for alle arbeidstakere. KS og lærerorganisasjonene kan fastsette noen få prinsipper for arbeidstid i en hovedavtale. På dette grunnlaget gjennomfører de forhandlinger lokalt. Slik bør det være. Det bør ikke være som i dag, at én avtale gjelder for alle.
Man bør faktisk gå enda lenger. Det bør gis mulighet for å lage spesialordninger for ansatte som er i en spesiell situasjon eller har spesielle behov. Folks liv er så ulike. Vi er så mye mindre standard enn tidligere. Dette må arbeidslivet reflektere. Det bør være ledernes oppgave å legge best mulig til rette for å møte individuelle behov. Slik får en utnyttet arbeidsressursene best mulig.
Arbeidstakerorganisasjonene åpner i liten grad for individuelle behov, ikke en gang lokalt. De kjører prinsipper og vil ha sentral kontroll. De mener de oppnår mest ved å operere som et sterkt sentralledd som ikke tillater noe slinger i valsen nedover i organisasjonene. Men er det medlemmenes interesser de ivaretar ved mest mulig sentralstyring? Ja, svarer arbeidstakerorganisasjonenes representanter med stor overbevisning.
Utdanningsforbundets leder, Ragnhild Lied, uttalte denne uken til Dagens Næringsliv at hun frykter at blakke kommuner vil svinge sparekniven over skolene, med det resultat at arbeidspresset øker og flere lærere forlater yrket. Dette er mest å regne som skremselspropaganda. I en situasjon hvor det er flust av arbeidskraft kan nok arbeidsgivere utnytte situasjonen. I skolesektoren er det motsatt. Her må kommunene tiltrekke seg kvalifiserte og motiverte lærere. Det er nå enighet om at det skal satses på kompetanseoppbygging av lærerne. Ingen har tatt til orde for at man skal øke presset på dem, som om de var en klut det kunne klemmes noen flere dråper ut av.
Lærerne får det ikke verre ved at de i forhandlinger med rektor må finne ut hvordan de vil ordne arbeidstiden. Det er ikke snakk om å gi en blankofullmakt til rektor. Det er snakk om å sende rektor i dialog med sine nærmeste medarbeidere. Ved at rektor og lærerne på en skole setter seg ned sammen for å finne gode løsninger, kan det utløse engasjement og innovasjon. Det vil bli en større spennvidde i hvordan man organiserer arbeidstiden. Slik vil en kunne skaffe seg erfaringer om hva som fungerer.
En klok og dyktig rektor vil ikke dynge på med oppgaver til lærerne slik at de gir opp og slutter i jobben. Rektor må gå i dialog med sine nærmeste medarbeidere for å finne ut av hvordan en kan utnytte arbeidstiden best mulig.
Det er forståelig at arbeidstakerorganisasjonen sentralt vil holde på den makten de har. De vil ha alle ordninger som har med arbeidstid å gjøre helt til topps for godkjenning. Arbeidsmiljøloven gir dem også anledning til det – men dette vil den nye regjeringen endre på.
Drømmen vil jo være at KS og arbeidstakerorganisasjonen blir enige om å delegere mer av ansvaret for å definere arbeidstiden til rektor og de ansatte. Det er ikke noe som hindrer det. Men å endre på noe som er avtalt, er ikke enkelt. Resultatet kan bli at politikerne må gå lovveien for å tvinge fram løsninger som det ikke er mulig å tvinge fram via forhandlinger.