Knapt noen steder måles og veies det er enn i sykehusene. Det er underlagt et rapporteringsregime av en annen verden. Fagfolk stønner under åket av tall og rapporter. Torgeir Bruun Wyller, professor i geriatri ved Universitetet i Oslo og overlege ved Geriatrisk avdeling, Oslo universitetssykehus står i spissen for en protestbevegelse mot rapporteringssystemet og byråkratisering av sykehusene. Framfor å ha tillit til at fagfolkene kan forvalte ressursene på en god måte både for pasienter og samfunn, er man i dag opptatt av å stykke opp arbeidsprosessene i målbare størrelse og sette ledere og administratorer til å styre. Det er vel verd å lytte til denne kritikken. Det kan i høyeste grad stilles spørsmål med om vi oppnår mer effektivitet med å pøse på med mer styring, mer finmasket planlegging og rapportering.

Det virker ikke som om helseminister Bent Høie legger opp til vesentlige endringer. Kommunal og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har riktignok bedt om at det blir færre mål som øses ut over departementenes underliggende etater. Det kan vel være at man kan droppe noen mål i sykehusenes verden også. Men Bent Høie ser alt ut til å være fanget inn av målingslogikken allerede. Han legger opp til at det på noen områder skal være slik at sykehus som kan dokumentere høy kvalitet, skal få mer penger og de som leverer lav kvalitet skal få kutt.

Hvis han nå vil drive denne tenkningen videre, skal han trekke inn midler fra de som har lengst liggetid og gi mer til de som har kortest. De som har kort liggetid, er jo de mest effektive. Det kommer han neppe til å gjøre. Det er noen som tror at veien å gå er å måle stadig mer presist og videreutvikle stykkprisfinansieringen, må holdes i sjakk. Man kan ikke styre sykehusene som om det er salgskontorer vi ha med å gjøre

Tre til elleve dager

Riksrevisjonen har dokumentert at den gjennomsnittlige liggetiden varierer mellom sykehus: Tre til elleve dager for innsetting for hofteproteser. Fem til ti dager for operasjon av hoftebrudd. Null til fire dager for operasjon av korsbånd. Syv til elleve dager for operasjon av tykktarmskreft.

Sykehusene rapporterer aktivitet. Riksrevisjonen har utviklet sin egen metode for å vurdere ressursutnyttelsen. De har benyttet tilgjengelige data og koblet disse med egne spørreundersøkelser. De konkluderer med at kvaliteten er like god der hvor liggetiden er kort.

Det Riksrevisjonen har foretatt seg er relevant. De peker på at man kunne spart over 30 000 liggedøgn ved sykehusene dersom alle sykehusene som er vurdert, hadde lagt seg på minimumsvarianten. Ved færre liggedøgn, kunne en ha behandlet flere. Køene kunne vært betydelig mindre.

Grunnen til de store forskjellene er delvis at sykehusene har organisert pasientstrømmen forskjellig. Det kan også spille inn at leger har ulike vurderinger av når en pasient kan skrives ut.

De sykehusene som har flest liggedøgn, bør kunne gjøre endringer. De bør i det minste for seg selv og andre kunne forklare hvorfor der er så store forskjeller. En må kunne forvente at styret og eiere ber om endringer.

Nå gjelder det at de enkelte sykehus og sykehusavdelinger får komme i gang med sitt eget forbedringsarbeid. Departementet må for all del ikke bruke det Riksrevisjonen har dokumentert som påskudd for å forlange enda flere rapporter. Gi sykehusene og ledelsen tillit. La de selv finne ut hvordan de kan skape gode endinger. Om et år eller to kan Riksrevisjonen vurdere behandlingstiden på nytt.

Det stønnes og sukkes mye over Riksrevisjonen. De har et umettelig dokumentasjonsbehov og et detaljfokus av en annen verden. Men de kan også anlegge et revisorblikk som avdekker endringsbehov som alle ikke har vært klar over.

Torgeir Bruun Wyller og andre fagfolk som er oppgitt over byråkratiseringen av sykehusene, bør ikke riste oppgitt på hodet over det Riksrevisjonen bringer til torgs denne gang. De bør seg det som en konstruktiv invitt til dialog med fagfolket som avgjør liggetiden på sykehuset. Riksrevisjonens rapport representerer en konstruktiv innblanding i det fagfolk må ha ansvaret for.