Selv med en enorm oljeformue spørs det om markedsøkonomien innenfor EØS-rammen kan føre til annet enn større forskjeller og demontering av en del velferdsordninger. Utviklingen kan gå raskere med Frp og Høyre.

Det var Gro Harlem Brundtland som for alvor la gammelt sosialistisk tankegods på hylla og begynte å styre Norge ut fra markedets krav og en gryende internasjonalisering. Den linjen hun la opp til fikk brukbar støtte fra de borgerlige, burde ha ført Norge inn i EU. Men motkreftene ble for sterke og Norge ble det land i Europa som holdt nasjonalstatens verdier høyest. I praksis har bet betydd fint lite. Men EØS-avtalen gjør vi som EU bestemmer på alle områder som betyr noe. Tilpasningen til EU, den internasjonale markedsøkonomien og internasjonale traktater har vært formidabel de siste 20–30 årene. Det har landets to største partier, Ap og Høyre, sørget for. Retningen er ikke til å ta feil av.

EØS-utredningen under ledelse av professor Fredrik Sejersted konkluderte med at for de fleste praktiske forhold er Norge medlem av EU. Noe upresist ble det hevdet at vi er 75 % medlem. Det er opplest og vedtatt at det ikke er aktuelt for Norge å søke medlemskap i EU nå. Den nye regjeringen ønsker å få EU høyere opp på den politiske dagorden og har hentet Vidar Helgesen inn som statsråd for å få det til. Det vil han nok klare.

Ap-ledelsen var overbevist om at de kunne sikre og utvikle velferdsstaten ved å underlegge seg EUs markedsliberalisme og de fire friheter. Fagbevegelsen og sosialistpartiene i Europa var overbevist om at de skulle klare å holde markedskreftene i sjekk og tvinge de til å bygge opp omkring velferden og fellesskapets behov. EU skulle være et instrument for dette. «Sammen er vi sterke», tenkte de.

I dag hersker frustrasjonen i det europeiske sosialdemokrati. Kapitalmakten lot seg ikke styre som de hadde tenkt. Globaliseringen fikk konsekvenser en ikke hadde sett for seg. I EU sier de nå rett ut av velferdsstaten må nedbygges og de ber om omfattende reformert på arbeidsmarkedet. Det betyr i praksis at arbeidstakerne skal oppgi opparbeidede rettigheter og akseptere lavere lønn og dårligere rettigheter. Det må til, sier finanseliten og henviser til det som har skjedd i Tyskland de siste 10 årene. Der var det sosialdemokraten Gerhard Schrôder som skar igjennom og lot markedet ta sterkere grep om arbeidslivet. Tyskland har klart seg godt gjennom finanskrisen. Arbeidsledigheten er ikke høy, men i mange bransjen er lønningene så lave at man havner på fattigstatestikken selv om man har fast jobb. Tysklands vellykkede grep sett med finansfolkets øyne innebærer altså å øke forskjellene i samfunnet ved å nedbygge velferdsordninger og la det gro fram en økende lavtlønnsklasse. Det positive ved den politikken som er ført, er at arbeidsledigheten er lav. Folk har jobb, selv om mange knapt tjener til livets opphold.

Sosialdemokratene har sett seg lei på utviklingen. De har i forhandlinger med Angela Merkel om en ny samarbeidsregjeringen trumfen igjennom en ordning med minstelønn på rundt 70 kroner timen og økt jobbsikkerhet for noen grupper. Finansfolket er bekymret, fordi de mener dette kan svekke tysk økonomi. Det vil sannsynligvis føre til økt inflasjon i Tyskland, og inflasjon er tyskerne allergiske mot. Men for eurosonen totalt sett er det positivt at inflasjonen i Tyskland øker. Det betyr at de fattige eurolandene forbedrer sin konkurranseposisjon.

Utviklingen i Sverige

Sverige har under de borgerlige beveget seg i samme retning som Tyskland. Sett med EU og markedsøkonomiske briller, har Sverige lykkes godt, men fattigdommen og de sosiale problemene øker. Også i Storbritannia nedbygges velferdssamfunnet og forskjellen mellom rik og fattig øker. Den som iherdig forsøker å få økonomien på fote igjen uten å svekke velferdssamfunnet og opparbeidede rettigheter er Francois Hollande i Frankrike. Det spørs om det går.

I Norge er det ingen politikere som snakker om at velferdssamfunnet må bygges ned. NHO og deler omlegging av velferdsordningene. De lover endatil at de skal sørge for at det blir færre fattige her i landet. Det sa de rødgrønne også, men slik gikk det ikke. Forskjellene i Norge vil nok øke i tiden framover.

I perspektivmeldingen pekte de rødgrønne på de utfordringer vi står overfor med et økende antall eldre og at en alt for stor del av arbeidsstyrken er på trygd. Vi har så pass mange oljemilliarder i bakhånd at for oss er det ingen krise på kort sikt, men vi kan ikke fortsette som nå, mente de rødgrønne.

Pensjonsreformen som ble innført i privat sektor er et slikt grep. Her er det bærende prinsipp at pensjonen avhenger av hvor mye og hvor lenge du arbeider. Arbeiderpartiets gamle prinsipp om at man skal yte etter evne og få etter behov er så pass nedtonet i denne reformen at de fagorganiserte i stat og kommune nekter å slutte seg til reformen og LO varsler omkamp.

Utenlandske arbeidstakere og innvandrere representerer et kratig innhogg i de norske velferdsordningene. Det er ikke bare Frp-politiker som snakker om at Norge ikke kan være Europas sosialkontor. Fra LO-hold advares det mot den store importen av arbeidskraft. Hvis vi går dårligere tider i møte, vil alle som har rettigheter til velferdsordninger innenfor EØS-avtalen bli en betydelig belastning. Arbeidsminister Robert Eriksson vil nå ta grep. Han mener det må være mulig å la kronebeløpene knyttet for eksempel til kontantstøtte være avhengig av kostnadsnivået i det landet de bor i. Han varsler også grep for å knytte velferdsordningene i mindre grad et fast beløp og i større grad til tjenester.

LO kjemper en durabelig kamp mot sosial dumping. Denne uken kan det føre til konflikt ved norske havner. Men det skal mye til før LO klarer å sette en fullstendig stopper for det de kaller sosial dumping. Derfor vokser motstanden mot EØS-avtalen innen fagbevegelsen. Også i Frp merkes frustrasjonen over EØS-avtalen fordi den hindrer en å føre den politikken de ønsker. Men tilhengerne av avtalen kan ta det med ro. Det politiske flertallet er ikke rede til å risikere at EØS-avtalen ryker.