Det er ikke meningen at offentlig sektor skal styres etter ansvarstenkningen i næringslivet. Politikerne vil ha et system der de har ansvar, men der de ikke trenger å ta det.

I forrige uke sa riksrevisor Jørgen Kosmo til NRK at «lederansvaret ikke gjøres gjeldende i tilstrekkelig grad» i offentlig sektor. Noe liknende er påpekt i diverse utredninger og rapporter etter 22. juli-terroren. Ingen er gjort ansvarlig for det som skjedde terroren på en slik måte at det har fått konsekvenser for dem.

Riksrevisjonen avslører jevnlig bedrøvelig forhold når det gjelder å få iverksatt det politikerne har bestemt. Anbudsregler brytes og man baserer seg på ulovlig overtid. Det får sjelden konsekvenser for noen.

Når politiet nå skal omorganiseres, snakkes det om å delegere større ansvar til lederne for å kunne holde dem ansvarlige. Regjeringen snakker også med fornyet kraft om ledernes ansvar. Det kan virke som det er ny tenkning på gang, men vi har så langt sett få resultater av det. Signalene er heller ikke entydige.

Juristene Morten Kinander og Torstein Ulserød, tilknyttet Civita, skriver i Dagens Næringsliv at det foregår en ansvarspulverisering i offentlig sektor. Det kan bli stor oppstyr om små feil, mens ingen gjøres ansvarlig for alvorlig systemsvikt. De minner om at alvorlig svikt i næringslivssammenheng gjerne får den konsekvens at den ansvarlig må forlate sin stilling. I offentlig sektor skjer det at man blir ilagt foretaksstraff, men den rammer hele virksomheten. Hvem som har ansvar forblir uklart. «Skal man først hente inspirasjon fra styring av privat næringsvirksomhet, bør man gjennomføre reformer som i større grad synliggjør det personlige lederansvaret», skriver de.

Det er ingen spesiell grunn til at man i offentlig sektor skal etterape ansvarstenkningen i det private næringsliv. Til det er offentlig sektor for sammensatt. Et departement er fullstendig underlagt politisk ledelse og har som oppgave å bistå statsråden i utøvelse av sitt ansvar. Sjefen for et direktorat har en noe friere stilling, men også etaten er underlagt sterke politiske føringer. Ledelsen i helseforetakene har et større personlig ansvar enn etatssjefene. Lederen for heleide bedrifter som Posten og NSB, har i praksis det samme ansvaret som ledere i en bedrift. De skal levere resultater og den politiske ledelsen har liten innflytelse over driften etter at budsjettet er lagt.

Er det noen som bør ha ansvar for «systemsvikt», er det politikerne. Det er de som legger premissene og avgjør bevilgningene.

Jernbaneverket og Politidirektoratet kan illustrere problemene. Det er først i de siste årene politikerne har tatt konsekvensene av at jernbanespor og signallys er i en katastrofalt dårlig forfatning. Direktør Elisabeth Enger tiltrådte stillingen i 2008. Man kan selvsagt hevde at hun ikke har levert. Problemet er ikke Enger, men manglende bevilgninger. Enger er en lydig sjel. Hun kunne selvsagt stått fram i januar 2010 og sagt hun regnet med flere forsinkelser det året, fordi bevilgningen til vedlikehold var for lave. Da ville hun blitt innkalt på teppet til Samferdselsministeren. Jernbaneverket ses på som forvaltning, og da er det etatssjefen jobb å si det samferdselsministeren vil høre.

Politidirektør Ingelin Killengreen pekte gang på gang i budsjettprosessen på behovet for å investere betydelig på IT. Justisminister Knut Storberget ville heller ha mer synlig politi. Det skulle tatt seg ut om Ingelin Killengreen skulle gått ut i mediene og sagt noe av det Riksrevisjonen påpekte. De slaktet IT-forholdene i politiet flere ganger og Killengreen ble gjort ansvarlig for det. Killengreen sa stort sett det Storberget ville høre. Hun fikk ikke ta det ansvaret hun ønsket å ta, fordi statsråden ikke ga henne mulighet til det.

Det kan tyde på Ap lærte noe av de uklarheter som ble avdekket rundt 22. juli. I alle fall bestemte Grete Faremo seg for å gi politidirektøren fullmakt til å ansette sine nærmeste medarbeidere. Det er en måte å synliggjøre det økte ansvaret på.

Hvis man vil at noe i offentlig sektor skal ledes etter modell fra næringslivet, bør man legge den virksomheten ut i et eget aksjeselskap. En etat kan ikke styres som et aksjeselskap.

Ellers er det fornuftig at politikere holder fingrene fra fatet i større grad enn de gjør i dag. De bør i større grad konsentrer seg om mål, strategi og langsiktige spørsmål

Hvis en vil gjøre lederansvaret i sterkere grad gjeldene i offentlig sektor, må man legge opp til et system der etatssjefer rapportere offentlig om hva de forventer blir konsekvensene av det budsjett de har fått tildelt. Det skjer jo hele tiden at det ikke er ansvar mellom oppgaver og bevilgninger. De vet etatssjefene ofte før Riksrevisjon peker på det. Å ta ansvar er å si i fra. Når en ikke sier i fra tåkelegger en ansvaret. Statsrådene ønsker at det skal være slik. De vet at de har ansvar, men de vil ha frihet til ikke å ta det.